Har du husket dagen i dag? Den er viktig. Livsviktig faktisk! Ikke bare for følgesvennen din – for at han skal fungere 24/7 hele året rundt. Men dagen er livsviktig for deg – og for de du er glad i.

Okay... La meg gi deg en spoiler alert. Det er dagen til den som kan redde livet ditt. Den som kan gjøre at dere fortsetter som før,

eller får livet snudd opp ned:

Den kan være ganske så bråkete, men det bråket skal du være sjeleglad for at "bursdagsbarnet" driver med.

Okay...

La meg komme til poenget før du stikker ut og kjøper champis og bursdagsblomster.

Det er røykvarslerens dag i dag! Og da funker det ikke med sprudlende champis og ferske blomster.

Det eneste som funker da, det er:

1. Nytt batteri (eventuelt batterier, om du har en av de røykvarslerne som trenger dét for å snakke sammen)
2. En liten sjekk om røykvarsleren...

I forgårs fikk Kristine og vesle Noah oppleve viktigheten av å være forberedt. Forberedt på det utenkelige.

Vesle Noah lå i sengen og hadde formiddagshvilen sin, mens Kristine lå i sengen ved siden av og pratet med meg på telefonen.

...Og der, mens vi var dypt inne i telefonsamtalen, gikk brannalarmen. Ikke hos meg, men hos Kristine og vesle Noah som sov så søtt i den gode sengen sin med bamsen trygt på armen.

For å gjøre en lang historie kort:

Kristine er datteren min som bor i et leilighetskompleks i Franklin, Tennessee.  Et stort kompleks med mange etasjer og mange naboer. Går brannalarmen i en leilighet, går den i alle. Akkurat som om vi har seriekoblede røykvarslere hjemme i husene våre. Reagerer røykvarsleren på noe "muffins" i kjelleren vår, vil også røykvarsleren vi har på soverommet vårt...

Det er så fort gjort å skylde på alt og alle. På arbeidsplassen, på arbeidsoppgavene, på arbeidstiden, og ikke minst på kollegaene og kundene dine. Helt ærlig, er du ikke enig?

Jeg vet at mange ikke har et godt arbeidsmiljø. Men, kan ikke en bedring starte hos deg og hos meg?

Én plass må det begynne, og da kan det vel like gjerne starte med oss? Med deg og meg?

"Hva kan JEG bidra med", tenker du kanskje?

Først og fremst kan du være den endringen du vil se på arbeidsplassen din. Gå foran som et godt eksempel. Motiver deg selv og de rundt deg. Bli en kollega og en person som andre liker å tilbringe tid sammen med. 

For noen dager siden delte jeg dette bildet på våre sosiale medier:

Jeg skrev følgende tekst til bildet:

Se på bildet, og tenk hvor mye glede og positivitet ÉN kollega kan bidra med

Hva om vi alle...

Den opprinnelige overskriften på dette blogginnlegget ble så tørr at jeg rett og slett fjernet den – og byttet den ut med den over...

Grunnen til at den ble så kjedelig var sant nok at jeg var litt skeptisk til om noen ville lese innlegget når jeg skrev noe slikt som "Hvorfor dere skal snakke brannsikkerhet på jobben".

Vær helt ærlig...
Hadde du lest innlegget med en slik overskrift ? Hadde du? ...Eller ble det litt mer spennende med overskriften jeg endte på?

Det kan høres tørt og kjedelig ut med brannsikkerhet. Det kan også høres ut som noe vi ikke har tid til å prioritere, for vi har så masse annet som haster (...eller "det skjer ikke hos oss").

Jo! Det kan likegodt skje på din arbeidsplass som på min arbeidsplass. Så er det nå en gang slik at vi har et regelverk som sier at vi skal ha kunnskap og opplæring...

Et spørsmål som mange mener de har svaret på. Spesielt de som er prototypen på ledere som kollegaene absolutt ikke vil kalle for "årets sjef".

Er det ikke rart? Det er mange av oss som glemmer at vi har to ører og en munn. Det var en klok mann som sa at det var en grunn til det. Det er jeg helt enig i. I tillegg vil jeg legge til at vi har to øyne også. Vi glemmer ofte det óg...

Om du vil bli en leder som kollegaene dine følger, så er "hemmeligheten" å bruke de to ørene du har fått utdelt. Lytt til de rundt deg. Kollegaene dine sitter på gode ideer som ikke kommer frem. Mye av årsaken til det er at du er så utrolig flink til å prate selv. Til å bruke den ene munnen du har fått tildelt. Så glemmer du å bruke ørene.

Tenk alle de glupe ideene, de smarte løsningene, og ikke minst den store kunnskapen...

De siste dagene har jeg vært sammen med verneombud og ledere fra ulike virksomheter. Som vanlig har jeg lukket døren etter endt kursdag med meir energi enn jeg hadde da vi startet opp om morgenen. 

Ikke fordi jeg var stuptrøtt og hadde øyelokkene langt ned på kinnbeinet når dagen startet, men fordi 40-timers kursene av en eller annen grunn alltid har så engasjerte deltakere. Og da mener jeg ALLTID.

Så er det noe spesielt med disse verneombudene rundt om i Norges langstrakte land? Har de en spesiell væremåte? Noe må det være.

De har jo et spesielt engasjement virker det som. Et spesielt engasjement for rollen de har tatt på seg. Et spesielt engasjement for kollegaene sine. Så ja... Noe er det. La oss hylle alle disse verneombudene litt – med tanke på den jobben de har påtatt seg for de rundt seg.

Men, hva betyr det egentlig å være...

Damer (spesielt), er så raske med å unnskylde seg selv. Ofte unnskylder vi oss i tide og utide. Gjerne også når vi absolutt ikke har noe grunn til det i det hele tatt! Selvfølgelig skal vi unnskylde oss når vi har gjort noe galt, men vi kan bare innrømme det én gang for alle...

Ofte starter damer en samtale med de to ordene: «Unnskyld, men...»

Er du enig? Jeg tar meg selv i det gang på gang. Og jeg hører det rundt meg. Senest nå på flyplassen på vei til ferieturen jeg er på. Det var en dame på restauranten vi spiste på som skulle be om regningen. Hun startet samtalen med servitøren med å si: «Unnskyld, men...», og fortsatte med: «kan vi få regningen?»

Jeg begynte å tenke på hvor ofte jeg hører de to ordene rundt meg. Jeg tror faktisk ikke at jeg til dags dato har hørt en...

Hvor du er denne helgen er ikke lett å si. Noen har nok tatt en aldri så liten langhelg og reist på hyttetur. Andre er hjemme og koser seg i hagen, eller nyter helgen med beina på bordet med avisen (eller iPaden i hånden).

Uansett: Skal vi ha en liten brannøvelse?

Neida, ikke sukk eller rull med øynene... Du trenger ikke gjøre noe stort ut av det, og ikke trenger det å ta mange minuttene heller. 
Men tro meg, det kan være vel brukte minutter for å si det slik!

Og, ja. Jeg vet du kanskje bor alene, eller at du har alt på «stell». Dét har ingenting å si i denne sammenheng. Det kan skje en brann hos deg – like mye som det kan skje en brann hos meg.

Og for deg som går helt inn i «action mode» når du ser for deg en brannøvelse hos deg selv:
En brannøvelse trenger ikke være slik at du skal «slenge» deg ut fra soverommet i...

Hørt den på jobben før? Eller på privaten? ...Når det er snakk om en som er sykemeldt? En som ikke ser LITT syk ut engang?

Det å gi stikk til de som er mye sykemeldte, har jeg skrevet blogginnlegg om tidligere, i innlegget som fikk tittelen «Det er jo alltid de samme som er sykemeldte hver gang».

Dette temaet er noe som engasjerer meg sterkt, for jeg ser at de jeg coacher i arbeidslivet blir veldig preget når de merker tvilen blant kollegaene sine. Hva vet vi om bakgrunnen til at h*n er sykemeldt?

Jeg ser det gjør dem vondt. Og med god grunn. 

Ikke alle av oss har legeutdanning! Men, innimellom virker det faktisk slik. I allefall når vi kan tillate oss å si at «h*n ser nå ikke mye syk ut, jeg så nå at h*n var ute og gikk en tur i går», eller «Jeg tror nå ikke h*n er så veldig syk, jeg hørte at h*n hadde vært...

Russisk rulett, som i sjansespillet der du setter livet ditt som innsats? Vil du?

Jeg håper du sier nei. Eller for å være mer presis, så håper jeg at du sier: «Er du helt spinn hakka galen, Karine!? Selvfølgelig blir jeg ikke med på noe sånt!»

Men jeg vet at mange av oss spiller dette sjansespillet flere ganger hvert eneste år...

Ja, hvert eneste år. Ikke bare spiller vi det selv, men vi drar våre kjære med på leken også. Uten å tenke på at vi setter livet som innsats.

Uten å tenke på at valget vårt kan være fatalt.

Jeg vil med dette innlegget be om din hjelp til at vi ikke spiller dette farlige spillet lengre. At vi gjør slik at andre vi er glad i også slutter å sette sitt liv som innsats. Tror du vi klarer å få det til? Jeg tror.

Men, før vi går videre, la meg forklare hva jeg mener med russisk...