Sånn på tampen av året: ...Du har sikkert hørt frasen «noen ser glasset som halvtomt, andre  som halvfullt». Er det virkelig så svart-hvitt? Er det?

Vi kan diskutere opp og i mente at jeg ser glasset som halvtomt, og du ser glasset som halvfullt (eller omvendt). Vi kan diskutere om du er den som ser lyst på livet, og jeg den som helst bare vil dra dyna over hodet når vekkerklokka ringer. 

Men, vi glemmer ofte en viktig ting...

Om glasset er aldri så mye halvtomt eller halvfullt, så kan vi alltid fylle det opp på nytt. 

Ja, ja... Nå er kanskje du en av dem som tenker inni deg: «Nei, vi kan ikke ALLTID fylle det på nytt. Noen ganger er det ikke mer å fylle det med». Med andre ord: du er den som ser glasset som halvtomt.

Det har du helt rett i. Selvfølgelig skal vår siste time komme en vakker dag, som de sier. Da er...

Hva bedriver dere juledagene med? Er det julefilm på TV, eller brettspill rundt spisebordet?

...Eller kanskje dere spiller den gode gamle leken «Mitt skip er lastet med..»?

Jeg har et nytt forslag!

Hva med en lek som også kan redde liv?!
...Og som i tillegg er både morsom og lærerik?

La meg forklare leken:

• Den passer til både barn og voksne (jepp, den er like morsom på en skikkelig voksenfest!)
• Om barna er veldig unge kan de gjerne være «på lag» med en voksen
• Leken fungerer like godt med to deltakere som med «hele halve slekta»
• Leken tilpasses etter hvordan hytta/huset ser ut
• Alle deltakerne får hvert sitt quizark. Der er det noen spørsmål som enten skal svares på eller krysses av for
• Så er det bare om å gjøre å finne svarene ved å bevege seg rundt i rommene. Førstemann som er...

Nå forventet du kanskje å høre min alldeles nydelige stemme fortsette med: «Youuuuuuu» à la en julebrunstig Mariah Carey.

Men nei («heldigvis!» vil noen av dem som har hørt meg synge si).

Jeg har et juleønske i år. Egentlig det samme juleønsket som jeg har hvert eneste år.

Jeg ønsker at vi alle skal få ha en trygg julefeiring uten å måtte ringe 110 (nødnummeret til brannvesenet).

Uten å måtte få besøk av blålys og sirener.

Uten å desperat måtte prøve å slokke brannen på kjøkkenet, eller i duken på stuebordet der juledekorasjonen tok fyr.

Uten å måtte føle oss fram i røyken fra soverommet nattestid i bare trusa, og med bare bein.

Jeg er nok ikke alene om å ha et slikt ønske. Når du bare tenker...

Fy søren, det var deilig med lørdag! Har landet i godstolen med fyr i ovnen og «koseklærne» på! Det blir null lørdagsvask og null julekakebaking i kveld! Den eneste anstrengelsen jeg skal gjøre er å dra meg bort til chips-skålen (jaja, også godte-skålen da...).

Så skal jeg nyte de nye rosene mine, og kanskje duppe litt av. Bare slappe av, og ikke måtte gjøre noe som helst.

Men, jeg må bare sette på en maskin med skittentøy først...

STOPP!!!

Dette blogginnlegget kunne fått to helt ulike utfall:

1: Jeg setter på maskinen med skittentøy. Jeg «deiger» meg på sofaen, og nyter lørdagen. Jeg henger klærne til tørk før jeg går og legger meg, eller jeg lar dem bli liggende i maskinen.

2: Utfallet jeg skal fortsette...

Jeg vet ikke hvor enig du er i påstanden jeg har kastet ut i overskriften på denne ukens blogginnlegg. Ikke ta den bokstavelig. Jeg vil vise deg hva jeg mener, med et aldri så lite regnestykke:

H + R = U

Der:

H = Hendelsene du opplever i livet

R = Reaksjonen din

U = Utfallet av hendelsen

Alt som skjer i livet vårt, alle utfall (U) av en situasjon, er et resultat av hvordan vi reagerer (R) på de hendelsene (H)  vi står ovenfor. Innviklet forklart?

For å ta et eksempel: Si at du ikke fikk den jobben du ønsket deg. Hva «klager» du på da? Reaksjonen din? Nei. Du klager eller irriterer deg over at du ikke fikk jobben, eller at intervjuspørsmålene var «helt på vidda». Altså; du klager på utfallet eller hendelsen.

Tenk 2 + 2 = 4

Utfallet (fire-tallet) kan vi kun endre dersom vi endrer enten hendelsen eller ...

«Fytti grisen»!

...Selv om det kun er et par minusgrader ute, kjenner jeg virkelig at kulda setter inn.

Hva som er mest fristende akkurat nå er å skru opp varmen, hive ved i ovnen, ligge på sofaen under ullteppet og drømme meg bort til badetemperaturer og røde paraplydrinker.

STOPP!

Her kan ting skje... Både av den positive og den negative sorten.

• Positive som i avslapping, varme, kos og unngå en typisk høstforkjølelse.
• Negative som det jeg vil vise deg i dag... Jeg har lyst å vise deg et resultat denne dagdrømmingen på sofaen kan føre til.

Se for deg denne settingen:

Jeg kommer hjem fra jobb – trøtt, småkald, og magen rumler etter noe å spise. Fy søren så sulten jeg er!!! Holder på å «dø» av sult, jo!

Tomt for ved i vedkassen ser jeg, ikke søren om jeg orker ut igjen...

Overskriften kan være en smule misvisende... Men, det var faktisk det første som falt meg inn å skrive – når jeg denne uken ville snakke om deg som er styrer i en barnehage.

Jeg har ikke noen hemmelig «crush» på en eller annen barnehagestyrer, så jeg håper jeg ikke lager noen store rykter her nå (noen små rykter går helt fint.. kjør på!) 

Men, tilbake til saken, og blogginnlegget: Jeg er evig takknemlig for den jobben barnehagestyrerne og de andre ansatte i barnehagene gjør for våre små og lovende. Og det var vel derfor denne overskriften tok form, sammen med det jeg har skrevet om nedenfor.

Da jeg hadde kjørt ordinære brannvernlederkurs en stund (eller som jeg kaller kursene mine: «brannvernansvarligkurs»), der en del av deltakerne var barnehageansatte, så jeg viktigheten av å spesiallage et...

I dag kommer tidenes mest personlige blogginnlegg fra meg... Så langt i alle fall...

Det er et innlegg om å gå fra himmel til helvete. Men, det er også et blogginnlegg om å komme tilbake. Å komme tilbake fra «helvete».

For som Ingvar Wilhelmsen sier det så godt: Når du møter veggen, så er det ofte en dør i nærheten. Og det er jo sant... Jeg har ennå ikke til dags dato gått inn i et rom der det ikke har vært en dør eller en annen åpning for å komme meg ut der fra igjen (...og i dag snakker vi ikke om branndører og rømningsveier).

Jeg møtte den berømte veggen i 2015. Jeg traff den så hardt at jeg så ingen dør. Jeg så  faktisk ingen åpning i hele tatt. Ikke engang en liten lysåpning.

Målet med dette blogginnlegget er at om du har møtt din egen...

Sist blogginnlegg handlet om «stress» i forskjellige former. Denne gangen skal vi prate om det såkalte «snill pike-syndromet».

Vi skal alle huske at ofte så er det våre egne krav til oss selv, og de forventninger vi selv lager, som er kilden til mye av stresset vi føler på kroppen.

Jo mer pliktoppfyllende og kravstor du er til egen prestasjon, jo mer stresset vil du kjenne deg.

Og nei; dette er ikke bare noe som rammer «snille piker». Like mye er det godt voksne menn som kjenner slikt stress på kroppen. 

Verken kjønn eller alder spiller noen rolle når vi snakker om hvem som blir rammet av «snill pike-syndromet». Men det er så lett å se for seg en beskjeden, snill og gjerne nyutdannet ung jente når noen snakker om det. Dét er ikke så rart, all den tid vi kaller det for «snill pike-syndrom»! Vi hadde vel sett...

Ordet stress blir brukt mye om så mangt. Som da min den gang 3 år gamle sønn uttalte følgende med en oppgitt mine, mens han hipset på skuldrene: «Stress, mamma». Dette var da jeg hadde bedt han rydde lekene oppi lekekassen før han skulle legge seg for kvelden. (Hmmm... Hvor hadde han lært ordet, tro?!)

Vi voksne bruker også ordet stress i alle sammenhenger, og kanskje alt for mye.

Alt er stress. Det er stress å ha dårlig tid på morgenkvisten, det er stress å smøre nistepakke, og det er stress å skulle skrive rapport, og selvfølgelig er det ekstra stress å handle inn til middag en mandags ettermiddag etter en stresset arbeidsdag. Er dette et velkjent fenomen? Det såkalte «Stress-fenomenet»?

Men vet du hva? Det er kun du selv som avgjør hvorvidt de stressa tingene jeg ramset opp i forrige avsnitt faktisk skal...