Skrevet av: Paul F. Henriksen | 18. desember 2021

Det kan gå uker uten at jeg tenker på det. Det er så lenge siden nå. Det skjedde da jeg var i militæret. I et fremmed land. Langt, langt vekke. I begynnelsen – de første åra – tenkte jeg på det nesten hver dag.

Jeg hadde til og med skrevet ned dato og klokkeslett på en digital dings som jeg alltid hadde i lomma. En sånn lommecomputer. Det var forløperen til smartphonen. Den ble mye brukt. Der skrev jeg blant annet ned telefonnumre til folk jeg trengte å vite nummeret til. Og til militære avdelinger og offentlige kontorer som jeg kanskje måtte ha tak i en gang. Jeg skrev ned notater. Ting jeg måtte huske på. Og så skrev jeg ned hendelser jeg hadde opplevd. Spesielle hendelser. Hendelser jeg ikke ville glemme. Som jeg ville finne tilbake til i minnet.

En RPG er en nådeløs sak. RPG står for Rocket...

Ordet stress blir brukt mye om så mangt. Som da min den gang 3 år gamle sønn uttalte følgende med en oppgitt mine, mens han hipset på skuldrene: «Stress, mamma». Dette var da jeg hadde bedt han rydde lekene oppi lekekassen før han skulle legge seg for kvelden. (Hmmm... Hvor hadde han lært ordet, tro?!)

Vi voksne bruker også ordet stress i alle sammenhenger, og kanskje alt for mye.

Alt er stress. Det er stress å ha dårlig tid på morgenkvisten, det er stress å smøre nistepakke, og det er stress å skulle skrive rapport, og selvfølgelig er det ekstra stress å handle inn til middag en mandags ettermiddag etter en stresset arbeidsdag. Er dette et velkjent fenomen? Det såkalte «Stress-fenomenet»?

Men vet du hva? Det er kun du selv som avgjør hvorvidt de stressa tingene jeg ramset opp i forrige avsnitt faktisk skal...