Vil du se den siste inspirasjonsfilmen vi har laget? Den heter SUNN FORNUFT, og du kan se den ved å klikke her!

Når noe fester seg i minnet

Skrevet av: Paul F. Henriksen | 18. desember 2021

Det kan gå uker uten at jeg tenker på det. Det er så lenge siden nå. Det skjedde da jeg var i militæret. I et fremmed land. Langt, langt vekke. I begynnelsen – de første åra – tenkte jeg på det nesten hver dag.

Jeg hadde til og med skrevet ned dato og klokkeslett på en digital dings som jeg alltid hadde i lomma. En sånn lommecomputer. Det var forløperen til smartphonen. Den ble mye brukt. Der skrev jeg blant annet ned telefonnumre til folk jeg trengte å vite nummeret til. Og til militære avdelinger og offentlige kontorer som jeg kanskje måtte ha tak i en gang. Jeg skrev ned notater. Ting jeg måtte huske på. Og så skrev jeg ned hendelser jeg hadde opplevd. Spesielle hendelser. Hendelser jeg ikke ville glemme. Som jeg ville finne tilbake til i minnet.

En RPG er en nådeløs sak. RPG står for Rocket Propelled Grenade. Rakettdrevet granat, på norsk. En RPG spør ikke hvem du er eller hvorfor du er nettopp der du er. Den gjør det den er laget for, og dét er å sprenge. Å eksplodere. Å ødelegge alt rundt seg der den lander. Den som har RPGen i sin besittelse kan gjøre mye skade. Hvis du er fienden, så kan RPGen siktes mot deg og skytes ut. Da har du et stort problem.

Noen hendelser husker man bedre enn andre. De fester seg på innsiden av øyelokkene og blir der. Lukten fra dem sitter igjen i neseborene. Lydene blir hengende i øregangene. De vil ikke forsvinne. De stjeler av konsentrasjonen din. De tar vekk fokuset ditt. De blir liggende der å tirre bevisstheten. I begynnelsen tenker man på dem hver dag. Kanskje man endatil plages. Våkner om natten. Kjenner behov for å utagere. La meg si det med én gang: Jeg kom sjelden dit. Det har hendt – for mange år siden – at gjenstander fikk hard medfart, men for det meste er det tankene som har fått unngjelde. Det er de som har måttet lide. Mitt indre jeg.

Det kjennes som uendelig mange evigheter siden nå. En svunnen tid. År har passert. Ja, endatil tiår. Det besynderlige er, at uansett hvor lenge det er siden jeg har tenkt på det, så er det like klart for meg den dag i dag. Hvis jeg tenker på det, altså. Minnet er slik. Det som skjer voldsomt og plutselig får større plass i hjernens arkivskap enn det som bare blåste forbi i stillhet.

Det fins måter å huske bedre på. Dét har jeg erfart ettersom årene har gått og jeg har levd lengre og lengre. Bøker om psykologi og selvutvikling har lært meg dét. Én måte er å skrive ting ned. Da fester det seg til minnet på flere måter enn det gjør bare ved å gjennomleve selve hendelsen. Da får det flere veier inn i hukommelsen enn inntrykkene du får når opplevelsen inntreffer. Selv om hendelsen er voldsom og plutselig. Man kan for eksempel skrive ting ned på en lommecomputer. Dét gjorde jeg. Det sitter forferdelig godt. I minnet. Enda.

Én ting man lærer i militæret er at kommer det én, så kommer det alltid én til. Minst. Ofte kommer det flere. Én er ofte bare starten på en serie av mange. Huskeregelen er altså såre enkel: Kommer det én RPG, så kommer det flere. Ikke stå der og håp. Ikke tro at dét var den eneste. Når det smeller, så løp! Gå i stilling. Trekk våpen. Få medsoldatene dine til å gjøre det samme. Og igjen: løp! I dekning! Gjør klar til at det kommer én til. Det kommer alltid én til. Minst!

Jeg satt på en benk i en liten park. Jeg var soldat. Eller rettere sagt: Jeg var underoffiser. Men dét betyr lite her. Jeg var soldat. Jeg hadde fri. Kvelden hadde senket seg i militærleiren. I et land langt vekke. Våpenet hvilte i hylsteret i beltet. Jeg var off guard – både mentalt og jobbmessig. Hadde gått av vakt. Det var søndag 18. juli 2004. Klokken var 21:59. Jeg visste ikke hva som kom til å skje når klokken ble 22:01. Men jeg vet at det skjedde klokken 22:01. Jeg har skrevet det ned. Jeg ville aldri glemme det. Det kommer alltid til å stå skrevet på innsiden av netthinnen. Det henger i øregangene. Lukten er der den dag i dag – når jeg tenker tilbake. Det gjør at jeg også husker det som skjedde like før. Fem minutter før. To minutter før – og frem til klokken ble 22:01.

Bare en liten digresjon: Et minne kan forsvinne. Det kan bli glemt helt bort. Så en dag kan det komme igjen. Voldsomt og plutselig. I en annen form. I en annen kontekst. Eller så finner man plutselig seg selv i den samme konteksten som den gang minnet ble skapt. Da kan det være at konteksten i seg selv bringer frem minnet. Men dét var en digresjon. Det minnet jeg skal fortelle deg om har aldri forsvunnet.

Parken var et lite område i leiren ved siden av velferdsteltet. Der var satt opp benker og små bord i grupper. Soldater og offiserer kunne tilbringe tid der. Drikke kaffe. Spise pizza fra stenovn – solgt fra en italiensk kafé inni velferdsteltet. Stekt på ekte italiensk vis. Beste pizzaen jeg har smakt. Vi spiste ofte der. Parken lå inntil gjerdet som skilte leiren fra samfunnet utenfor. Gjerdet som gjorde at vi kunne sitte med uladet våpen der i parken. Gjerdet skilte vårt lille, militære samfunn fra krigen. Vi var i sivilisasjonen. Utenfor var det farlig. Klokken 22:00 tok jeg en slurk av et glass med cappuccino. Den hadde jeg kjøpt på kaféen inni velferdsteltet. Der de også solgte pizza fra stenovn. De serverte cappuccinoen i høye, tykke glass.

Når et menneske utsettes for noe plutselig og voldsomt, så gjør mennesket én av tre ting: Det kjemper, flykter, eller fryser. På engelsk heter det Fight-Flight-Freeze, så det er lettere å huske det på engelsk. Det er hjernens reaksjon som bestemmer hva du gjør: Enten tar du opp kampen mot det plutselige og voldsomme. Eller så flykter du fra faren. Eller så stopper du helt opp – du fryser; du blir handlingslammet. Første gangen jeg hørte en eksplosjon, så frøs jeg. Kroppen ble stående helt i ro, litt foroverbøyd. Tankene stilnet også. Jeg forsto ikke hva som skjedde. Først registrerte jeg et fremmedlegeme fly over hodet mitt – et godt stykke oppe i lufta. Så gikk det noen sekunder, og så smalt det. Langt vekke. Kanskje en halv kilometer. Kanskje en hel. Og jeg stivnet til. Helt til en amerikansk kollega kom løpende og ropte «INCOMING! INCOMING!!» Da våknet kroppen. Da løp den i stilling. Da fungerte hodet igjen.

Jeg satt alene der i parken. Hadde jobbet fra klokken 08:00 om morgenen til klokken 20:00 om kvelden. Og sikkert litt til. Alle i leiren hadde 12-timers skift. Det var mye jobbing. Å jobbe er nesten det eneste man gjør i en militærleir med 500 mennesker. I et land langt vekke. Et land i krig. Der man nesten ikke kjenner noen fra før. Der det står en soldat med maskingevær bak en bunke med sandsekker og sikter på alle som skal inn gjennom hovedporten til leiren. Et maskingevær som kun kan skyte flerskudd. Når det trengs. Hvis soldaten trykker på avtrekkeren. For hver person som kommer inn porten, tenker soldaten: Er du venn, eller er du fiende?

Du tenker kanskje at soldaten blir sløv etter hvert. Når soldaten har stått der dag ut og dag inn og siktet på alle som kommer inn hovedporten. Gjennom mange vaktsett. Uten å skyte. For alle som kommer viser seg å være venn. Ikke fiende. Ingen har dårlige hensikter. I alle fall tilsynelatende. Men så skifter tallene på klokken. Den går fra 22:00. Til 22:01. Jeg sitter i parken. Cappuccinoen smaker himmelsk. De kan det, de italienerne altså – de som driver kaféen som selger stenovnspizza og cappuccino. Rundt meg sitter andre mennesker. I uniform. De snakker. Noen ler. De drikker caffe latte. Cola. Øl. Livet er herlig. Vi har fri.

Det smeller. Plutselig. Ikke langt vekke. Nokså nærme. Det går et øyeblikk. Eller kanskje det går noen sekunder. Hjernen min frøs det øyeblikket. Eller de sekundene. Stillheten blir avbrutt igjen av en voldsom hylelyd. Et sprenglegeme farer gjennom luften. En rakett. Sannsynligvis en RPG. Eller noe annet faenskap som gjør like stor skade. Hylelyden ender i et smell. Et plutselig, voldsomt smell. En voldsom eksplosjon. En eksplosjon like ved parken. På utsiden av gjerdet. Ute i krigen. Det er sannsynlig at den som sto og skjøt har bommet. Det er sannsynlig at RPGen skulle inn til oss. Eller hva-det-nå-var han skjøt. Det var en lite hyggelig gjenstand.

Jeg løper. Fort. Jeg drar med meg de som frøs under eksplosjonen. De som ikke hadde opplevd dette før. De som stilnet i kropp og tanker. Nå løper vi sammen. Noen skal til bunkerne – de provisoriske tilfluktsrommene som er laget av jerncontainere og omgitt av gjerder av stein. Bunkerne tar vare på soldater og offiserer og sivilt ansatte når fienden kommer. Eller når fienden skyter på oss med RPG. Eller med noe annet som eksploderer. Jeg er i militærpolitiet, så jeg løper til stasjonen vår. Der tar jeg på meg den 20 kilo tunge skuddsikre vesten med keramikkplater og kevlar. Så er det på med hjelm. Alt for å holde kuler og granatsplinter ute. Til slutt fester jeg på meg maskinpistol og radiosamband og lommelykt.

Det er mange som sier at det å være i Forsvaret er det samme som å stå i kø. «Jeg sto i kø i 12 måneder,» hører jeg folk si når de forteller om førstegangstjenesten sin. Og så ler de som hører på. Morsomt. Ja, det er mye køståing i militæret. Du står i kø for å komme inn i gymsalen der du må stille deg på rekke sammen med en masse fremmede mennesker som også skal inn i militæret. Du står i kø for å få ut uniformer og våpen. Du står i kø for å få mat. Og så står du i kø for å få sengetøy. Alt er en kø. Den dagen du er ferdig i militæret står du i kø for å levere inn uniformene og våpenet ditt. Så står du i kø for å levere inn sengetøyet. Og for å komme deg på bussen. Vekk. Hjem igjen. Til sivilisasjonen.

Når maskinpistol og radiosamband og lommelykt er festet henholdsvis over skulderen og i beltet og i hånden, stiller jeg meg i kø. Bak tre medsoldater. Og bak meg igjen er det fire andre medsoldater. Vi venter. På ordre. Fra sjefen. Denne gangen går det fort. Vi slipper å stå lenge i kø. Vi blir fordelt på hver vår post og til hver vår oppgave. Jeg får bunker nummer 3. Jeg skal løpe dit og ta kontakt med bunker commander. Han eller hun skal sørge for å telle at alle som skal være der faktisk er der. At vi ikke savner noen. At ingen er utenfor gjerdet. At ingen er tapt. Jeg løper. På mørklagte, uasfalterte veier. Inni leiren. Innenfor gjerdet. Krigen kom plutselig inn til oss. Mens jeg løper, ser jeg biler kjøre ut av leiren. Det er sivile biler. Med sivilkledde soldater. Med skjulte våpen. De skal ut og finne fienden. De skal forhindre at det kommer én til. De passerer en soldat som står og tviholder på et maskingevær. Han sikter på hovedporten.

Mens jeg står der og venter på bunker commanderen, kommer to vaktsoldater løpende. Med tungvester og hjelmer på. Og ladde gevær. De er engstelige. De skal passe på bunkeren og de som er inni den. I tilfelle fienden klarer å komme seg innenfor gjerdet. «Do you think we will die?» spør den yngste av dem. Han skjelver. Han kan ikke være mer enn 20 år. «No, we’ll be fine,» hører jeg meg selv svare. Bunker commanderen kommer ut til oss. Han har krysset av for alle på listen. Alle er der inne. De sitter på benker langs veggene i jerncontainerne, som er kamuflert med nett i grått og beige og brunt. Innimellom gjerder av stein. Jeg løper tilbake til stasjonen. Leverer papiret med alle navnene og alle kryssene til sjefen min. Så stiller jeg meg opp ved veggen. Jeg stiller meg i kø. Jeg venter på å få en ny oppgave. Og alle lytter konstant, og alle ser opp mot himmelen med jevne mellomrom. De venter på én til. Den kom aldri.

Nå er det lenge siden. Det virker som en evighet har gått siden den gang det skjedde. Det kan gå uker uten at jeg tenker på det. I begynnelsen – de første åra – tenkte jeg på det hver dag. Jeg hadde skrevet ned dato og klokkeslett på en digital dings jeg alltid hadde i lomma. En sånn lommecomputer. Du tror kanskje jeg hadde skrevet ned alt det du nettopp har lest, men dét hadde jeg ikke. Jeg skrev ned én setning: «Tirsdag 15. juni 04 ca. kl. 2110: granatangrepet i HQ – søndag 18. juli kl. 2201: det andre angrepet». HQ står for Headquarters – leiren vi var i. Jeg skrev ned tidspunktene fordi jeg ikke ville glemme. Det fins måter å huske bedre på. Dét har jeg erfart ettersom årene har gått og jeg har levd lengre og lengre. En god måte å huske veldig godt på er å skrive ned litt av det som skjedde. En dato. Et klokkeslett. Dét holder. Resten husker minnet.

Det gikk bra med oss. Begge gangene. Både 15. juni 2004 klokken 21:10 og 18. juli kl. 22:01. Men det gikk ikke bra med alle. Noen mistet livet i krigen. De ble truffet av kuler. Eller av en RPG. Eller av noe annet som gjorde like stor skade. Hvert år minnes man de som falt i krig. De som aldri kom hjem. Man leser opp navnene deres og husker hvem de var og hvordan de var. Døde soldater får lovord om alt de gjorde for landet vårt. Om hvor fine mennesker de var. Hvor vittige og flinke de var. Hvor mye de brydde seg om andre. Om kamerater. Om familie. Om medsoldater. De fortjener hvert ord. Måtte de hvile i fred. Måtte minnet om dem leve videre.

Hvert år dør mennesker fordi de var med i kriger. Men de dør her hjemme. De kom tilbake til sivilisasjonen. Med minner. De opplevde plutselige og voldsomme hendelser som gjorde at de kjempet, flyktet eller frøs – i et land langt vekke. Så returnerte de hit, men de forlot ikke krigen. De fortsatte å kjempe. I sitt indre. Navnene på de som falt etter at de kom hjem må også leses opp. Hvert år. Lovordene må fylle luften mellom dem som samles for å minnes. Drikken fyller glasset, det skåles i alvorlige ansiktsuttrykk, og de som falt etter krigen må takkes for det de gjorde for landet vårt. Og for det de gjorde for mennesker langt vekke. De falt i krigen de òg. Men de kom hjem først.

Hvor mange kjenner du som har vært i en krig? Som har opplevd noe voldsomt og plutselig. Der ute. Her hjemme. Nå nylig. Eller for lenge siden. En militær krig. En væpnet konflikt. Eller en konflikt i hjemmet. Eller på jobben. Eller i barndommen. Noe som aldri slapp taket. Som sitter på netthinnen. I øregangene. I neseborene. Finn frem telefonnummeret deres. Ring. Si god jul. Spør hvordan det går. Når du spør noen om hvordan det går, så viser du at du bryr deg. Da går det ofte mye bedre. Riktig god jul til deg og dine.

 

PS! Hvis du er alene med vonde tanker, kan du ringe 116 123 til Mental Helse sin hjelpetelefon.

 

Bildegalleri fra den gang da:

Vakttårn i en av NATO sine leirer, Afghanistan, for mange år siden.

Parken ved gjerdet. Et idyllisk sted. HQ ISAF i Kabul, Afghanistan, 2004.

Sentrumsgate i Kabul.

Minnesten for falne kamerater. Kabul Multinational Brigade, 2004.


Om artikkelforfatteren:

Paul F. Henriksen er politioverbetjent og etterforskningsleder ved Vest politidistrikt, i tillegg til å jobbe i Einang Safety Consult AS. Fra år 2000 til 2005 tjenestegjorde han i utenlandstjenesten i Forsvaret, blant annet i Kosovo og Afghanistan. Etter Politihøyskolen har han videreutdannet seg innen generell og digital etterforskning, samt studert beredskapsledelse, kriseledelse, organisasjon & ledelse og politiledelse.

Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.