Skrevet av: Paul F. Henriksen | 18. desember 2021

Det kan gå uker uten at jeg tenker på det. Det er så lenge siden nå. Det skjedde da jeg var i militæret. I et fremmed land. Langt, langt vekke. I begynnelsen – de første åra – tenkte jeg på det nesten hver dag.

Jeg hadde til og med skrevet ned dato og klokkeslett på en digital dings som jeg alltid hadde i lomma. En sånn lommecomputer. Det var forløperen til smartphonen. Den ble mye brukt. Der skrev jeg blant annet ned telefonnumre til folk jeg trengte å vite nummeret til. Og til militære avdelinger og offentlige kontorer som jeg kanskje måtte ha tak i en gang. Jeg skrev ned notater. Ting jeg måtte huske på. Og så skrev jeg ned hendelser jeg hadde opplevd. Spesielle hendelser. Hendelser jeg ikke ville glemme. Som jeg ville finne tilbake til i minnet.

En RPG er en nådeløs sak. RPG står for Rocket...

I dag kommer tidenes mest personlige blogginnlegg fra meg... Så langt i alle fall...

Det er et innlegg om å gå fra himmel til helvete. Men, det er også et blogginnlegg om å komme tilbake. Å komme tilbake fra «helvete».

For som Ingvar Wilhelmsen sier det så godt: Når du møter veggen, så er det ofte en dør i nærheten. Og det er jo sant... Jeg har ennå ikke til dags dato gått inn i et rom der det ikke har vært en dør eller en annen åpning for å komme meg ut der fra igjen (...og i dag snakker vi ikke om branndører og rømningsveier).

Jeg møtte den berømte veggen i 2015. Jeg traff den så hardt at jeg så ingen dør. Jeg så  faktisk ingen åpning i hele tatt. Ikke engang en liten lysåpning.

Målet med dette blogginnlegget er at om du har møtt din egen...

Når vi tenker «stressreaksjoner» kan vi se for oss en sliten mor som mister kontrollen i butikken når hennes 2 år gamle sønn ligger og hyler på gulvet fordi han ikke får en is. Vi kan se for oss mannen som kommer ut om morgenen og finner frontdøren på yndlingsbilen full av riper. Men vi kan også se for oss brannmannen som stivner til når han ser de skadde ungene i bilulykken, eller læreren som med skjelvende stemme ringer og forteller rektoren sin at en av elevene har forsvunnet på dagens skogstur.

Når vi tenker «PTSD» tenker vi soldater som har vært i krigen, vi tenker ungdommene som har fått tilhold i landet vårt – på flukt fra krig og elendighet i hjemlandet. Vi tenker hjelpemannskapene etter 9/11 i New York. Men vi må også se for oss hun som har blitt psykisk trakassert og mobbet i flere år, han som ble seksuelt...