Først og fremst:
Godt nyttår! 

Jeg tenkte at som årets aller første bloggpost ville jeg gjøre noe jeg synes er så moro! 

Nemlig å lage små videosnutter. Da glemmer jeg både tid og sted. 

Så er det jo slik at en tror ofte at det en liker selv, det MÅÅÅÅ jo alle andre like også... Sånn er vi mennesker ofte.

...Og slik var jeg da jeg lagde videoen – og ville dele den med dere i årets første innlegg. 

De må jo like å få en liten video som viser hvordan vi kan lage risikoanalyse! I stedet for å gjøre stoffet tørrere enn en blomst som ikke har blitt vannet på LITT for lenge...

Så værsågod!
Kanskje filmen inspirerer deg til å sette i gang med risikoanalyse som en av de første aktiviteter i 2020? Eller kanskje filmen får deg til å ville ta en liten...

Om du spør ti ulike personer hva de legger i det å ha en "inspirerende leder", vil du nok få ti forskjellige svar.

Vi er forskjellige. Og hva vi ønsker av en leder likeså. Noen fellestrekk er det likevel. Vi ønsker en leder som er tydelig, som ser oss og som har tid til oss. En som ikke gjør unødvendig forskjell – og en som viser at vi blir satt pris på. 

Er du ikke enig?

Så hvorfor er det slik at så mange er misfornøyde med lederen sin? For det er jo slik det er. Vi må kunne kalle en spade for en spade. Det er likt andre veien også. Mange ledere ber i sitt stille sinn om at et mirakel skal skje slik at en eller flere av kollegaene rett og slett ut av det blå skal bytte personlighet. Å jada, der sa jeg det. Husk – nok en gang; en spade er en spade, osv....

Jeg har selv vært både medarbeider og leder. Det er ikke enkelt hverken...

Det er så fort gjort å skylde på alt og alle. På arbeidsplassen, på arbeidsoppgavene, på arbeidstiden, og ikke minst på kollegaene og kundene dine. Helt ærlig, er du ikke enig?

Jeg vet at mange ikke har et godt arbeidsmiljø. Men, kan ikke en bedring starte hos deg og hos meg?

Én plass må det begynne, og da kan det vel like gjerne starte med oss? Med deg og meg?

"Hva kan JEG bidra med", tenker du kanskje?

Først og fremst kan du være den endringen du vil se på arbeidsplassen din. Gå foran som et godt eksempel. Motiver deg selv og de rundt deg. Bli en kollega og en person som andre liker å tilbringe tid sammen med. 

For noen dager siden delte jeg dette bildet på våre sosiale medier:

Jeg skrev følgende tekst til bildet:

Se på bildet, og tenk hvor mye glede og positivitet ÉN kollega kan bidra med

Hva om vi alle...

De siste dagene har jeg vært sammen med verneombud og ledere fra ulike virksomheter. Som vanlig har jeg lukket døren etter endt kursdag med meir energi enn jeg hadde da vi startet opp om morgenen. 

Ikke fordi jeg var stuptrøtt og hadde øyelokkene langt ned på kinnbeinet når dagen startet, men fordi 40-timers kursene av en eller annen grunn alltid har så engasjerte deltakere. Og da mener jeg ALLTID.

Så er det noe spesielt med disse verneombudene rundt om i Norges langstrakte land? Har de en spesiell væremåte? Noe må det være.

De har jo et spesielt engasjement virker det som. Et spesielt engasjement for rollen de har tatt på seg. Et spesielt engasjement for kollegaene sine. Så ja... Noe er det. La oss hylle alle disse verneombudene litt – med tanke på den jobben de har påtatt seg for de rundt seg.

Men, hva betyr det egentlig å være...

Hørt den på jobben før? Eller på privaten? ...Når det er snakk om en som er sykemeldt? En som ikke ser LITT syk ut engang?

Det å gi stikk til de som er mye sykemeldte, har jeg skrevet blogginnlegg om tidligere, i innlegget som fikk tittelen «Det er jo alltid de samme som er sykemeldte hver gang».

Dette temaet er noe som engasjerer meg sterkt, for jeg ser at de jeg coacher i arbeidslivet blir veldig preget når de merker tvilen blant kollegaene sine. Hva vet vi om bakgrunnen til at h*n er sykemeldt?

Jeg ser det gjør dem vondt. Og med god grunn. 

Ikke alle av oss har legeutdanning! Men, innimellom virker det faktisk slik. I allefall når vi kan tillate oss å si at «h*n ser nå ikke mye syk ut, jeg så nå at h*n var ute og gikk en tur i går», eller «Jeg tror nå ikke h*n er så veldig syk, jeg hørte at h*n hadde vært...

De «tøffe» samtalene... Eller de «ubehagelige» samtalene, om du vil. Kjært barn har mange navn, også navn som alldeles ikke passer seg på trykk. Så de skal jeg unngå for det det er verdt.

Moren min leser tross alt bloggen, og jeg må unngå at hun setter kaffeen i vrangstrupen.

Okay, la oss bare hoppe i det. Jeg ble inspirert til å skrive dette blogginnlegget etter en prat med en leder tidligere i dag. Hun ønsket å få råd i forhold til hvordan hun skulle håndtere en situasjon på sin avdeling. Hun er relativt ny, har hatt jobben i snart 5 måneder. Det var da jeg kom på disse tipsene fra boken min, «Hjelp, jeg har blitt sjef!». Tips som hun kan dra nytte av, men også tips som du kan dra nytte av, dersom du en gang får behov for dem:

Når noen er uenig med deg:

Når noen er sterkt uenig med deg,...

Vi vet at «vi blir hva vi spiser», men har du tenkt over at vi også blir hva vi sier?

Det er helt sant. Vi blir hva vi sier. Det er slik vi blir sett på av de rundt oss. Har du tenkt over at dersom du er en person som er mye negativ på jobben, en som alltid må klage og som alltid syns de rundt deg er skikkelig irriterende – da er det slik du blir sett også? 

Da er det faktisk du som blir sett på som den irriterende. Den som forsurer arbeidshverdagen. Den som gjør at det blir ganske stille rundt lunsjbordet. Slik er det bare. Enkelt og greit.

Men er det slik du vil framstå? Som den forsmådde ansatte? Du vil nok ikke det. Ingen av oss vil det. Ikke innerst inne. Det er mot menneskets natur. Vi vil bli likt. Vi vil være en av fellesskapet.

Ofte er det bare en dårlig vane. Det er liksom bare blitt slik. Kanskje du ikke er fornøyd med lederen din,...

«Det er så typisk! 

Vi andre driver jo ikke og sykemelder oss hele tiden, men det er allikevel VÅR avdeling som skiller seg ut som versting med høyt sykefravær»

Jeg fikk en mobiloppringing fra en vi kan kalle «Anne».

Anne er en av de som har blitt sykemeldt igjen og igjen. Da var det ekstra vondt å sitte på et personalmøte og høre en nær kollega si dette. 

Det skjønner jeg godt. Selvfølgelig er det vondt. Som Anne sa til meg på telefonen: «Skjønner hun ikke at det er slike kommentarer som gjør at det tar kortere og kortere tid mellom hver gang jeg får en knekk? Det er slike kommentarer som gjør at jeg føler meg som en som ikke får til noen verdens ting? ... Som gjør at jeg føler meg som en skikkelig taper?»

Anne hadde ikke sagt noe der og da...

Når vi sitter der på vår høye hest, da har vi jo ekstra god utsikt, har vi ikke?

Det gir oss jo en ekstra god grunn til å stige fint ned, og hjelpe de rundt oss med å se veien videre.

Hvor ofte har du ikke hørt at «h*n der sitter på sin høye hest»?

Vi sier det alltid i et litt sånn nedlatende tonefall. I alle fall har jeg gjort det.

Det kan være flere grunner til at han eller hun som sitter der oppe på «hesteryggen» ikke stiger fint ned til oss andre. For å ta tre av grunnene:

1. Det kan være at h*n rett og slett er livredd for å klatre ned, i frykt for å falle. (les: i frykt for at du som står på bakken skal gjennomskue h*n og hans/hennes manglende kunnskap)
2. Det kan rett og slett være en vane... H*n kom en gang opp på hesteryggen, og har ikke «fanaring» (anelse) om hvordan h*n skal stige ned igjen – og at det...

Vi måler alltid arbeidsmiljøet i «godt» eller «dårlig». Enig? Men hva er det egentlig som bestemmer om arbeidsmiljøet er godt eller dårlig?  

Hvis du spør får du nok omtrent like mange svar som det antall personer du spør.

Spør du en ansatt som har arbeidet der i en mannsalder, vil han kanskje si at det er endringer som gjør at arbeidsmiljøet er blitt dårlig. Om du spør en kjepphøy leder, vil han kanskje si at det er de ansatte som bestemmer om arbeidsmiljøet blir godt eller dårlig, mens hans ansatte mener det er lederen som er den avgjørende faktoren for om arbeidsmiljøet er himmel eller helvete.

 Hva mener du som leser dette innlegget? Det kommer nok helt an på hvilken rolle du har der du er i dag, ikke sant...? Vi kan vel bare stikke fingeren i jorden, og kalle en...