Skrevet av: Paul F. Henriksen | 18. desember 2021

Det kan gå uker uten at jeg tenker på det. Det er så lenge siden nå. Det skjedde da jeg var i militæret. I et fremmed land. Langt, langt vekke. I begynnelsen – de første åra – tenkte jeg på det nesten hver dag.

Jeg hadde til og med skrevet ned dato og klokkeslett på en digital dings som jeg alltid hadde i lomma. En sånn lommecomputer. Det var forløperen til smartphonen. Den ble mye brukt. Der skrev jeg blant annet ned telefonnumre til folk jeg trengte å vite nummeret til. Og til militære avdelinger og offentlige kontorer som jeg kanskje måtte ha tak i en gang. Jeg skrev ned notater. Ting jeg måtte huske på. Og så skrev jeg ned hendelser jeg hadde opplevd. Spesielle hendelser. Hendelser jeg ikke ville glemme. Som jeg ville finne tilbake til i minnet.

En RPG er en nådeløs sak. RPG står for Rocket...

Det er én ting du må ha klart for deg når det gjelder «den vanskelige samtalen»:

Den blir verre om du utsetter den.

Vi er skrudd sammen slik at det er bedre å stikke hodet i sanden, og håpe det går over. 

Men hallo, det gjør jo ikke det‼

Utsetter du samtalen, utsetter du problemet, som igjen vokser og gjør alt bare vondt verre - for alle parter . 

Bare rett ryggen og sett igang, du har sagt ja til å være leder, og dette er, enten du vil eller ikke, en del av jobben .

Og du? For all del ikke forveksle den vanskelige samtalen med medarbeidersamtalen. 

Nå skal vi snakke om "den vanskelige samtalen", samtalen som kan gi alle og enhver en vond klump i magen. 

Har du kjent denne klumpen? 

Det har jeg.

SÅ HVORDAN FORBEREDER VI OSS BEST MULIG TIL EN SLIK SAMTALE

En suksessfaktor for et vellykket resultat er med dette, som for de fleste andre ting her i livet, forberedelse...

Ordene over er de jeg noterte meg på mobilen da jeg satt meg ned (sulten som en ulv) og ventet på pizza på en restaurant i Svolvær for en måneds tid tilbake.

Øverst på dette notatet hadde jeg skrevet:

«Suksesskriterier når flere skal bli én».

Planen var å skrive et innlegg med det samme pizzaen var spist. Men jeg glemte meg bort. Rett og slett. Så satt jeg her i dag tidlig og slettet gamle notater på mobilen. Og da fant jeg det igjen...:

Notatet fra pizzarestauranten.

Det må først sies at dette notatet ikke gjaldt oppskriften på hvordan bli den perfekte storfamilien, selv om overskriften på notatet kan sende oss i de baner.

Nei.

Dette var noen notater jeg gjorde meg etter at jeg hadde møtt en fin gjeng på mellom 50 og 60 personer på et konferanserom på et hotell i Svolvær. En gjeng som var på teambuilding og...

HMS-kurs for ledere. Noe vi "må" ha. Noe som setter oss i stand til å handle etter HMS-regelverket. Noe som må gjennomføres – og dokumenteres. Punktum.

Les innledningen en gang til. Har du tenkt samme tanke? Har du hørt noen si noe i samme duren? 

Kanskje du har sett en av annonsene jeg selv har for HMS-kurs for ledere:
"Lovpålagt HMS-opplæring for ledere (...)"

Og jeg forstår.

Det kan virke tørt.

Det kan virke traust og kjedelig.

Det er ofte slik med de tingene vi MÅ. De har liksom ikke den skikkelige "schwungen" over seg. De er liksom ikke så fancy – eller imponerende. Det blir litt på lik linje med at vi egentlig vil ha taco til middag, men forstår at vi må ha fisk. 

Og det er nettopp derfor jeg syns det er ekstra kjekt å holde disse kursene for ledere rundt om i vårt langstrakte land. Fordi deltakerne har liksom ikke den store...

Den siste tiden har vist oss at det utenkelige kan skje. Men det utenkelige kan være så mye mer. Så mye mer "hverdagslig", om vi kan kalle det dét. Hendelser som vi ikke så komme, men som faktisk skjer hver eneste dag rundt om i vårt lille land.

Nå er ikke dette ment å være et innlegg fylt av skremselspropaganda eller bedrevitenhet. Dét er ingen av oss tjent med. Dette innlegget er derimot laget som en oppfordring, eller som en "gul lapp", med tips om hva vi kan gjøre i dag for å være forberedt på det som kan skje i morgen.

Hjernen vår fungerer slik at vi skal glemme de "dumme og triste" tingene og huske det som var bra. Heldigvis. Vi skal ikke gå rundt å være redd og bekymret. Men vi skal heller ikke være blåøyd og lukke øynene våre for det som kan skje.

Om du har påtatt deg rollen med å være leder, så...

Vi har vel alle hatt den ene kollegaen som vi bare ikke kan fordra. Det vrenger seg i magen bare vi hører navnet eller merker nærværet av vedkommende i kontorgangen.

Kjenner du deg igjen? Sånn helt ærlig?

Jeg kan i alle fall med hånden på hjertet si at jeg kan kjenne meg igjen. Selvfølgelig kunne jeg  ønske at jeg var så skinnhellig at jeg aldri har opplevd å føle slikt for noen, uavhengig av om det gjelder jobb eller fritid.

Men da hadde jeg løyet. 

Og, jeg er oppvokst med at løgn: Det farer en ikke med. Punktum.

Derfor har jeg et aldri så lite tips til både deg og meg i dag, i håp om at vi kan skrive oss bak øret følgende utsagn fra Abraham Lincoln (fritt oversatt til norsk):

Jeg liker ikke den personen, så jeg må lære meg å kjenne h*n bedre!

Les utsagnet en gang til, med en...

Hvis du er leder har du (forhåpentligvis) noen ganger lurt på om du faktisk gjør en god jobb. 

For å inspirere deg litt, har jeg laget en kortfilm med 5 spørsmål du kan stille deg selv.

Hvorfor?

Jo, for at du skal kunne måle om du faktisk er en slik leder som arbeidstakere i vårt ganske land ønsker at en god sjef skal være!

...Og du? Hvis du kan svare ja på samtlige spørsmål, da skal du gi deg selv en god klapp på skulderen i dag.

Hvis du derimot svarer nei?

Det er ikke store grep som skal til for at også du skal kunne svare ja.

Det går rett og slett på folkeskikk, sunn fornuft – og det å se litt lenger enn sin egen nesetipp!

Lykke til!

Det er mange av oss som kvier oss til å gå på jobb. Årsakene til det kan være mange.

Det kan skyldes alt fra at jobben er gørr kjedelig, til at vi ikke føler tilhørighet, eller at vi ikke føler at vi blir sett. Det kan være at vi har for mye å gjøre, eller at arbeidsoppgavene er uoverkommelige.

Hva som er din grunn til å kvi deg til å gå på jobb, vet bare du.

Om vi har en jobb vi liker og et arbeidsmiljø vi trives i, vil det smitte over på hvordan vi har det ellers i hverdagen også.

Tenk å våkne opp om morgenen å glede seg til å gå på jobb! Glede seg til å ta fatt på oppgavene, og virkelig se fram til å møte kollegaene. Da er det kjekt å våkne!

Så hva kan du og jeg gjøre for å glede oss til å gå på jobb?...

I dag vil jeg dele et tips til deg som har hjemmekontor i disse dager. Et tips som har to gevinster – både helsemessig og i form av trygghet for deg og dine.

Er du klar?

Først av alt så vil jeg si at det å plutselig skulle ha hjemmekontor medfører at vi gjerne bruker en spisestuestol, en kjøkkenstol, eller en halvgod kontorstol som en viktig del av vår arbeidshverdag.

Kanskje er stolen for høy for bordet du sitter og jobber ved, eller kanskje er den altfor lav.

Vi vet alle at det ikke er det mest optimale for arbeidsstillingen vår – eller for kroppen.

Det er fort å få "vondter" både her og der.

Men slik er det bare akkurat nå. Det er ikke så veldig mye vi kan gjøre noe med.

Det vi derimot kan gjøre noe, med er pausene våre. Det å strekke ut innimellom. Kanskje ikke akkurat det mest givende. Jeg vet det.

Det er fort å tenke "jeg skal...

Først og fremst:
Godt nyttår! 

Jeg tenkte at som årets aller første bloggpost ville jeg gjøre noe jeg synes er så moro! 

Nemlig å lage små videosnutter. Da glemmer jeg både tid og sted. 

Så er det jo slik at en tror ofte at det en liker selv, det MÅÅÅÅ jo alle andre like også... Sånn er vi mennesker ofte.

...Og slik var jeg da jeg lagde videoen – og ville dele den med dere i årets første innlegg. 

De må jo like å få en liten video som viser hvordan vi kan lage risikoanalyse! I stedet for å gjøre stoffet tørrere enn en blomst som ikke har blitt vannet på LITT for lenge...

Så værsågod!
Kanskje filmen inspirerer deg til å sette i gang med risikoanalyse som en av de første aktiviteter i 2020? Eller kanskje filmen får deg til å ville ta en liten...