Den siste tiden har vist oss at det utenkelige kan skje. Men det utenkelige kan være så mye mer. Så mye mer "hverdagslig", om vi kan kalle det dét. Hendelser som vi ikke så komme, men som faktisk skjer hver eneste dag rundt om i vårt lille land.

Nå er ikke dette ment å være et innlegg fylt av skremselspropaganda eller bedrevitenhet. Dét er ingen av oss tjent med. Dette innlegget er derimot laget som en oppfordring, eller som en "gul lapp", med tips om hva vi kan gjøre i dag for å være forberedt på det som kan skje i morgen.

Hjernen vår fungerer slik at vi skal glemme de "dumme og triste" tingene og huske det som var bra. Heldigvis. Vi skal ikke gå rundt å være redd og bekymret. Men vi skal heller ikke være blåøyd og lukke øynene våre for det som kan skje.

Om du har påtatt deg rollen med å være leder, så...

Vi har vel alle hatt den ene kollegaen som vi bare ikke kan fordra. Det vrenger seg i magen bare vi hører navnet eller merker nærværet av vedkommende i kontorgangen.

Kjenner du deg igjen? Sånn helt ærlig?

Jeg kan i alle fall med hånden på hjertet si at jeg kan kjenne meg igjen. Selvfølgelig kunne jeg  ønske at jeg var så skinnhellig at jeg aldri har opplevd å føle slikt for noen, uavhengig av om det gjelder jobb eller fritid.

Men da hadde jeg løyet. 

Og, jeg er oppvokst med at løgn: Det farer en ikke med. Punktum.

Derfor har jeg et aldri så lite tips til både deg og meg i dag, i håp om at vi kan skrive oss bak øret følgende utsagn fra Abraham Lincoln (fritt oversatt til norsk):

Jeg liker ikke den personen, så jeg må lære meg å kjenne h*n bedre!

Les utsagnet en gang til, med en...

Hvis du er leder har du (forhåpentligvis) noen ganger lurt på om du faktisk gjør en god jobb. 

For å inspirere deg litt, har jeg laget en kortfilm med 5 spørsmål du kan stille deg selv.

Hvorfor?

Jo, for at du skal kunne måle om du faktisk er en slik leder som arbeidstakere i vårt ganske land ønsker at en god sjef skal være!

...Og du? Hvis du kan svare ja på samtlige spørsmål, da skal du gi deg selv en god klapp på skulderen i dag.

Hvis du derimot svarer nei?

Det er ikke store grep som skal til for at også du skal kunne svare ja.

Det går rett og slett på folkeskikk, sunn fornuft – og det å se litt lenger enn sin egen nesetipp!

Lykke til!

Det er mange av oss som kvier oss til å gå på jobb. Årsakene til det kan være mange.

Det kan skyldes alt fra at jobben er gørr kjedelig, til at vi ikke føler tilhørighet, eller at vi ikke føler at vi blir sett. Det kan være at vi har for mye å gjøre, eller at arbeidsoppgavene er uoverkommelige.

Hva som er din grunn til å kvi deg til å gå på jobb, vet bare du.

Om vi har en jobb vi liker og et arbeidsmiljø vi trives i, vil det smitte over på hvordan vi har det ellers i hverdagen også.

Tenk å våkne opp om morgenen å glede seg til å gå på jobb! Glede seg til å ta fatt på oppgavene, og virkelig se fram til å møte kollegaene. Da er det kjekt å våkne!

Så hva kan du og jeg gjøre for å glede oss til å gå på jobb?...

I dag vil jeg dele et tips til deg som har hjemmekontor i disse dager. Et tips som har to gevinster – både helsemessig og i form av trygghet for deg og dine.

Er du klar?

Først av alt så vil jeg si at det å plutselig skulle ha hjemmekontor medfører at vi gjerne bruker en spisestuestol, en kjøkkenstol, eller en halvgod kontorstol som en viktig del av vår arbeidshverdag.

Kanskje er stolen for høy for bordet du sitter og jobber ved, eller kanskje er den altfor lav.

Vi vet alle at det ikke er det mest optimale for arbeidsstillingen vår – eller for kroppen.

Det er fort å få "vondter" både her og der.

Men slik er det bare akkurat nå. Det er ikke så veldig mye vi kan gjøre noe med.

Det vi derimot kan gjøre noe, med er pausene våre. Det å strekke ut innimellom. Kanskje ikke akkurat det mest givende. Jeg vet det.

Det er fort å tenke "jeg skal...

Først og fremst:
Godt nyttår! 

Jeg tenkte at som årets aller første bloggpost ville jeg gjøre noe jeg synes er så moro! 

Nemlig å lage små videosnutter. Da glemmer jeg både tid og sted. 

Så er det jo slik at en tror ofte at det en liker selv, det MÅÅÅÅ jo alle andre like også... Sånn er vi mennesker ofte.

...Og slik var jeg da jeg lagde videoen – og ville dele den med dere i årets første innlegg. 

De må jo like å få en liten video som viser hvordan vi kan lage risikoanalyse! I stedet for å gjøre stoffet tørrere enn en blomst som ikke har blitt vannet på LITT for lenge...

Så værsågod!
Kanskje filmen inspirerer deg til å sette i gang med risikoanalyse som en av de første aktiviteter i 2020? Eller kanskje filmen får deg til å ville ta en liten...

Om du spør ti ulike personer hva de legger i det å ha en "inspirerende leder", vil du nok få ti forskjellige svar.

Vi er forskjellige. Og hva vi ønsker av en leder likeså. Noen fellestrekk er det likevel. Vi ønsker en leder som er tydelig, som ser oss og som har tid til oss. En som ikke gjør unødvendig forskjell – og en som viser at vi blir satt pris på. 

Er du ikke enig?

Så hvorfor er det slik at så mange er misfornøyde med lederen sin? For det er jo slik det er. Vi må kunne kalle en spade for en spade. Det er likt andre veien også. Mange ledere ber i sitt stille sinn om at et mirakel skal skje slik at en eller flere av kollegaene rett og slett ut av det blå skal bytte personlighet. Å jada, der sa jeg det. Husk – nok en gang; en spade er en spade, osv....

Jeg har selv vært både medarbeider og leder. Det er ikke enkelt hverken...

Det er så fort gjort å skylde på alt og alle. På arbeidsplassen, på arbeidsoppgavene, på arbeidstiden, og ikke minst på kollegaene og kundene dine. Helt ærlig, er du ikke enig?

Jeg vet at mange ikke har et godt arbeidsmiljø. Men, kan ikke en bedring starte hos deg og hos meg?

Én plass må det begynne, og da kan det vel like gjerne starte med oss? Med deg og meg?

"Hva kan JEG bidra med", tenker du kanskje?

Først og fremst kan du være den endringen du vil se på arbeidsplassen din. Gå foran som et godt eksempel. Motiver deg selv og de rundt deg. Bli en kollega og en person som andre liker å tilbringe tid sammen med. 

For noen dager siden delte jeg dette bildet på våre sosiale medier:

Jeg skrev følgende tekst til bildet:

Se på bildet, og tenk hvor mye glede og positivitet ÉN kollega kan bidra med

Hva om vi alle...

De siste dagene har jeg vært sammen med verneombud og ledere fra ulike virksomheter. Som vanlig har jeg lukket døren etter endt kursdag med meir energi enn jeg hadde da vi startet opp om morgenen. 

Ikke fordi jeg var stuptrøtt og hadde øyelokkene langt ned på kinnbeinet når dagen startet, men fordi 40-timers kursene av en eller annen grunn alltid har så engasjerte deltakere. Og da mener jeg ALLTID.

Så er det noe spesielt med disse verneombudene rundt om i Norges langstrakte land? Har de en spesiell væremåte? Noe må det være.

De har jo et spesielt engasjement virker det som. Et spesielt engasjement for rollen de har tatt på seg. Et spesielt engasjement for kollegaene sine. Så ja... Noe er det. La oss hylle alle disse verneombudene litt – med tanke på den jobben de har påtatt seg for de rundt seg.

Men, hva betyr det egentlig å være...

Hørt den på jobben før? Eller på privaten? ...Når det er snakk om en som er sykemeldt? En som ikke ser LITT syk ut engang?

Det å gi stikk til de som er mye sykemeldte, har jeg skrevet blogginnlegg om tidligere, i innlegget som fikk tittelen «Det er jo alltid de samme som er sykemeldte hver gang».

Dette temaet er noe som engasjerer meg sterkt, for jeg ser at de jeg coacher i arbeidslivet blir veldig preget når de merker tvilen blant kollegaene sine. Hva vet vi om bakgrunnen til at h*n er sykemeldt?

Jeg ser det gjør dem vondt. Og med god grunn. 

Ikke alle av oss har legeutdanning! Men, innimellom virker det faktisk slik. I allefall når vi kan tillate oss å si at «h*n ser nå ikke mye syk ut, jeg så nå at h*n var ute og gikk en tur i går», eller «Jeg tror nå ikke h*n er så veldig syk, jeg hørte at h*n hadde vært...