I dag er det heldigvis ikke så mange som rynker på nesen når de tre bokstavene HMS blir nevnt. Alle brannvesen med respekt for seg selv, med respekt for sine ansatte, og respekt for de som de er satt til å serve (innbyggerne), forstår at fokuset på HMS – det er kommet for å bli.

Som mange av dere vet, er to av Einang Safety sine hjertebarn nettopp:

1. Brannvesenet og
2. HMS

Disse to hjertebarna går jo også hånd i hånd. Er du ikke enig?
Hører du ordet "brannvesen", så ser du gjerne for deg både helse, miljø og sikkerhet? 

Nikker du litt for deg selv der du sitter? Det gjør jeg...

Så er det nå en gang slik at her i landet så har vi respekt for brannvesenet. Det er ikke mange personer jeg møter som har et horn i siden til brannvesenet – uansett hvor i landet de bor.

Vi vet at brannvesenet vårt:
De er...

Skrevet av: Paul F. Henriksen | 18. desember 2021

Det kan gå uker uten at jeg tenker på det. Det er så lenge siden nå. Det skjedde da jeg var i militæret. I et fremmed land. Langt, langt vekke. I begynnelsen – de første åra – tenkte jeg på det nesten hver dag.

Jeg hadde til og med skrevet ned dato og klokkeslett på en digital dings som jeg alltid hadde i lomma. En sånn lommecomputer. Det var forløperen til smartphonen. Den ble mye brukt. Der skrev jeg blant annet ned telefonnumre til folk jeg trengte å vite nummeret til. Og til militære avdelinger og offentlige kontorer som jeg kanskje måtte ha tak i en gang. Jeg skrev ned notater. Ting jeg måtte huske på. Og så skrev jeg ned hendelser jeg hadde opplevd. Spesielle hendelser. Hendelser jeg ikke ville glemme. Som jeg ville finne tilbake til i minnet.

En RPG er en nådeløs sak. RPG står for Rocket...

Det er én ting du må ha klart for deg når det gjelder «den vanskelige samtalen»:

Den blir verre om du utsetter den.

Vi er skrudd sammen slik at det er bedre å stikke hodet i sanden, og håpe det går over. 

Men hallo, det gjør jo ikke det‼

Utsetter du samtalen, utsetter du problemet, som igjen vokser og gjør alt bare vondt verre - for alle parter . 

Bare rett ryggen og sett igang, du har sagt ja til å være leder, og dette er, enten du vil eller ikke, en del av jobben .

Og du? For all del ikke forveksle den vanskelige samtalen med medarbeidersamtalen. 

Nå skal vi snakke om "den vanskelige samtalen", samtalen som kan gi alle og enhver en vond klump i magen. 

Har du kjent denne klumpen? 

Det har jeg.

SÅ HVORDAN FORBEREDER VI OSS BEST MULIG TIL EN SLIK SAMTALE

En suksessfaktor for et vellykket resultat er med dette, som for de fleste andre ting her i livet, forberedelse...

Ordene over er de jeg noterte meg på mobilen da jeg satt meg ned (sulten som en ulv) og ventet på pizza på en restaurant i Svolvær for en måneds tid tilbake.

Øverst på dette notatet hadde jeg skrevet:

«Suksesskriterier når flere skal bli én».

Planen var å skrive et innlegg med det samme pizzaen var spist. Men jeg glemte meg bort. Rett og slett. Så satt jeg her i dag tidlig og slettet gamle notater på mobilen. Og da fant jeg det igjen...:

Notatet fra pizzarestauranten.

Det må først sies at dette notatet ikke gjaldt oppskriften på hvordan bli den perfekte storfamilien, selv om overskriften på notatet kan sende oss i de baner.

Nei.

Dette var noen notater jeg gjorde meg etter at jeg hadde møtt en fin gjeng på mellom 50 og 60 personer på et konferanserom på et hotell i Svolvær. En gjeng som var på teambuilding og...

HMS-kurs for ledere. Noe vi "må" ha. Noe som setter oss i stand til å handle etter HMS-regelverket. Noe som må gjennomføres – og dokumenteres. Punktum.

Les innledningen en gang til. Har du tenkt samme tanke? Har du hørt noen si noe i samme duren? 

Kanskje du har sett en av annonsene jeg selv har for HMS-kurs for ledere:
"Lovpålagt HMS-opplæring for ledere (...)"

Og jeg forstår.

Det kan virke tørt.

Det kan virke traust og kjedelig.

Det er ofte slik med de tingene vi MÅ. De har liksom ikke den skikkelige "schwungen" over seg. De er liksom ikke så fancy – eller imponerende. Det blir litt på lik linje med at vi egentlig vil ha taco til middag, men forstår at vi må ha fisk. 

Og det er nettopp derfor jeg syns det er ekstra kjekt å holde disse kursene for ledere rundt om i vårt langstrakte land. Fordi deltakerne har liksom ikke den store...

I dag skal vi ta en kjapp titt på en ny utfordring som mange av oss har blitt godt kjent med det siste året.

Flere og flere nordmenn opplever luksusen (eller forbannelsen) ved å jobbe hjemmefra. Mens pandemien sprer seg får vi restriksjoner på muligheten til å bevege oss. Offentlige og private virksomheter oppfordrer ledere og medarbeidere til å holde seg unna offentlige steder, begrense reiseaktivitet og ha hjemmekontor.

For noen øker da produktiviteten fordi de ikke har noen distraksjoner fra kollegaer, kunder, eller klienter. For andre er det stikk motsatt – spesielt hvis det er andre mennesker rundt dem i arbeidstiden som stjeler oppmerksomheten.

Hvis du er vant til å jobbe på et kontor, kan dette store skiftet i arbeidstilværelsen gjøre det vanskelig å holde fokus og få ting gjort. Noen prøver å løse dette problemet ved å jobbe sent. Kanskje de tar et par timer...

Alle virksomheter opplever kriser og uønskede hendelser. Når du vet hva som kan skje, kan du også ta dine forholdsregler.

La meg starte med å si at alt er relativt. Og alt er ikke sort/hvitt. Til de av dere som allerede nå rister på hodet av naiviteten i i starten på innlegget, må jeg få si: Selvfølgelig kan ting skje om vi aldri så mye tar våre forholdsregler.

Som i dag tidlig. Det var kaldt ute, og jeg tok mine forholdsregler ved å hive på meg en lue og noen strikkede vanter. Likevel ble jeg kald. Men... Jeg hadde blitt mye kaldere om jeg ikke hadde tatt mine forholdsregler. Og det er dét jeg vil snakke om i dag (eller skrive om, for å være helt korrekt): Det å være forberedt. Så forberedt som vi kan.

La oss gå fra lue og vante-scenarioet mitt over til arbeidsplassen vår.

På enhver arbeidsplass kan det utenkelige skje – alt...

«Som leder må du tåle å ikke bli likt av alle». Den der strofen har jeg hørt og lest X antall ganger. Jeg kunne ikke være mer uenig! 

(Nei, jeg har ikke skrevet feil. Jeg mente ikke å skrive at jeg ikke kunne være mer enig, jeg mener at jeg ikke kunne være mer uenig!)

Selvfølgelig kan alle like deg like godt nå som du har blitt leder, som det de gjorde da du var medarbeideren deres på samme nivå i organisasjonen. Det er helt opp til deg selv hvordan medarbeiderne vil se på deg nå som du har blitt deres sjef. Blir du en drittsekk som sjef, så må du jo bare tåle å ikke bli likt av alle (eller noen for den saks skyld). Sånn er det bare. 

Og misforstå meg rett. Jeg mener ikke at du skal gå på akkord med både deg selv og andre for å få alle til å like deg som leder. Det er ikke ...

Den siste tiden har vist oss at det utenkelige kan skje. Men det utenkelige kan være så mye mer. Så mye mer "hverdagslig", om vi kan kalle det dét. Hendelser som vi ikke så komme, men som faktisk skjer hver eneste dag rundt om i vårt lille land.

Nå er ikke dette ment å være et innlegg fylt av skremselspropaganda eller bedrevitenhet. Dét er ingen av oss tjent med. Dette innlegget er derimot laget som en oppfordring, eller som en "gul lapp", med tips om hva vi kan gjøre i dag for å være forberedt på det som kan skje i morgen.

Hjernen vår fungerer slik at vi skal glemme de "dumme og triste" tingene og huske det som var bra. Heldigvis. Vi skal ikke gå rundt å være redd og bekymret. Men vi skal heller ikke være blåøyd og lukke øynene våre for det som kan skje.

Om du har påtatt deg rollen med å være leder, så...

«Å være leder er ikke for pyser». Dette sa en av deltakerne på lederkurset mitt høyt og tydelig da han presenterte seg for de andre deltakerne.

Han var en av de siste ut til å fortelle sin «story» – noe deltakerne pleier å få i oppgave å gjøre (på maks 30 sekunder). En øvelse der vi ikke får tid til å tenke, men der vi sier det som passer oss der og da – når vi skal beskrive hvem vi er og hva vi gjør. Noen av deltakerne nevner verken tittel eller arbeidssted. De blir så fokusert på hvem de er; der én deltaker forteller at han er en kløpper på å steike indrefilet, vil en annen trekke fram at hun er tvillingmor, alenemor – og altmuligmor.

Han her sa bare «Å være leder er ikke for pyser». Så sukket han i overkant tungt og datt ned på stolen sin igjen.

Nesten en...