3 uker på ferie går fort! Altfor fort! Men mye kan skje på noen få uker. Din viktigste livsforsikring kan være ute av drift uten at du har merket noen ting, plenen kan vokse ut av sitt «gode skinn», og blomstene som faktisk så ganske så flotte ut når du reiste – har faktisk tatt sin siste reis... 

Men de visne blomstene og den lange plenen – dét er sånt som vi overlever. I dag er plenen nyklippet og nye blomster på veg i pottene. Det var ikke noe vi trengte å ordne opp i klokken halv elleve en sen lørdagskveld, da vi hadde vært på reis i over ett døgn...

Det som derimot ikke er til å spøke med, er livsforsikringen vår... Og med det mener jeg røykvarslerne våre. Om vi var aldri så trøtte, aldri så slitne og småsure: 

Runden rundt i huset for å sjekke...

Jepp, reiserøykvarsler...

Det er faktisk noe som heter det også – tro det eller ei! Og det er like viktig i kofferten som pass, penger og den ekstra kjolen i tilfelle rottefelle...

Hvorfor? 

Fordi det dessverre er en del steder vi kommer til rundt om i denne vide verden som ikke har noe som varsler deg og dine kjære om det skulle oppstå brann. Det er faktisk steder som kun har kjekkasalarm – og ikke noe brannalarm...

Men, det er ikke brann som er det første som slår oss når vi pakker kofferten. Når vi står der og lurer på hva vi skal velge å putte oppi kofferten, bare for å være skikkelig forberedt på de ulike situasjonene vi kan komme ut for – så er ikke brann nr. 1.

Det er vel heller mer sånn:

• Hmm.. Jeg bør kanskje ha med en varm genser I TILFELLE det blir kjølig på kveldene
• ...

Har du sett røykvarslere i ferskvaredisken sammen med fristende koteletter og nyfisket torsk?

Det har ikke jeg... Vi har det nå ganske så greit på matbutikkene her jeg bor i Odda – men røykvarslere; DET er ikke blant fristelsene i ferskvaredisken her i gården!

Kanskje vi skulle gjort et stunt rundt om i landet. Et stunt der samtlige ferskvaredisker også la røykvarslere til salgs sammen med annen ferskvare! 

Hvorfor et slikt stunt? Jo, fordi røykvarslere er ferskvare på lik linje med den nyfiskede torsken og de fristende kotelettene jeg viste til innledningsvis. Det er helt sant!

Når røykvarsleren din nærmer seg 8-10 år, da er det på tide å bytte den ut med en ny. Billigere livsforsikring enn det finnes vel praktisk talt ikke!!!??? 

Et annet tidspunkt å bytte ut røykvarsleren(e) på er når du har pusset opp. Akkurat...

«Herlighet, hva kan skje hos oss? Her er det vel ikke noe særlig som kan brenne..»

«Nei, det har vi ikke tid til! Vi vet hva vi skal gjøre hvis brannalarmen går, da går vi jo bare ut. Vi er jo voksne folk!»

«Alvorlig talt. Vi kan jo veien ut, vi går jo inn og ut hver eneste dag...»

«Nei, brannøvelse trenger jeg ikke å være med på. Nå har jeg jobbet her i 18 år, og kjenner dessverre dette bygget bedre enn min egen bukselomme!»

Når vi er oppover ørene opptatt med hastesaker og det som verre er, så er det fort å utsette det å gjøre oss FORBEREDT.

Det er også fort gjort å tenke som beskrevet i starten av innlegget; at vi kjenner kontorene våre så godt, at hos oss kommer vi oss så raskt ut dersom noe skjer, eller at hos oss skjer ikke noe slikt...

Om jeg er gal kan nok diskuteres... Noen vil nok påstå det, mens andre vil (kanskje) si i mot.

Men ukens blogginnlegg skal ikke handle om hvorvidt jeg er gal eller ikke. Derimot at det er velkjent at det ukjente er skummelt. Om vi aldri kan (eller våger) å snakke om konflikter, blir selvfølgelig også dette noe «skummelt».

Så må vi vel alle innrømme at det ikke er så behagelig å snakke om noe som er negativt ladet...

Men det er jo akkurat det en konflikt kan være! Den kan være positiv – og den kan føre til forbedring, både medmenneskelig og organisatorisk. Derfor skal vi, uavhengig av hvor vi arbeider – gi temaet konflikter tid på møteagendaen vår.

Bare hopp i det; jeg vil tro at dere vil føle dere flere titalls kilo lettere hele gjengen etterpå!

(Neida, jeg lover ikke gull og grønne skoger...

Overskriften er ikke ment som skremselspropaganda eller for å ødelegge påskestemningen din. Virkelig ikke. Men vi må kunne kalle en spade for en spade, om det er aldri så mye drømmepåske...

Jeg er på hytta på fjellet i påsken, og her er det jeg vil kalle definisjonen på DRØMMEPÅSKE. Vi har snø, sol, påskesnop og skal snart ut å lage hamburgere på grillen. Vi får jobbet på dagen (jepp, slik er det visst å være selvstendig næringsdrivende, har jeg funnet ut), gått tur, og spilt Monopol på kvelden. I forgårs vant jeg 3 av 5 runder med Ludo. De andre kalte det flaks. Jeg kaller det kald beregning. 

Det vi opplever disse dagene er påskeidyll. Ren og skjær idyll. Men som vi vet kan det gå fra idyll til katastrofe på «null komma niks». Det er ikke langt...

Jeg ELSKER å ha det koselig rundt meg. Og jeg ELSKER levende lys.

...Men for enhver pris???

I forrige uke holdt jeg kurs for en kommune i tre dager, for å snakke om blant annet de brannfellene vi har rundt oss til enhver tid. De små tingene som kan være forskjellen på liv og død. På «være eller ikke være».

Det som kom opp hver av disse tre dagene når vi snakket om brannfeller var dette med LEVENDE LYS. Og det at vi skal ha det så «forbaska koselig», som en så godt sa det. Og når vi skal ha det skikkelig koselig; ja, da er levende lys en vesentlig detalj...

Jeg kjenner meg igjen. Jeg er jo der.. Der at jeg ELSKER levende lys. Jeg elsker å ha det så forbaska koselig, og spesielt nå i den mørke tiden vi er inne i. Heldigvis finnes det nå flotte lys på batteri som ser vel...

Det skulle bare mangle at det stilles krav til deg fra dine medarbeidere! Men det er ikke alle krav du kan eller skal oppfylle. Hvorfor? Fordi noen av kravene heller vil kunne kalles forventninger, og ikke krav i ordets rette forstand.

Medarbeiderne dine har rett til å stille krav til deg som leder. Hvilke krav som blir stilt til deg fra dine medarbeidere kommer helt an på hvordan den forhenværende lederen har utført sine oppgaver. Dersom de tidligere lederne har utført slett arbeid og det ikke har vært tradisjon for å gjøre noe med dette, vil både forventninger og krav til deg som leder kunne bli deretter.

Har de derimot hatt ledere som har vært rå på lederskap, som har engasjert og vært ryddigheten selv, vil såklart kravet (eller forventningen) være at slik skal du også være. Men ledere er like ulike som menneskene ellers. Alle krav som blir satt til lederen...

Det er ikke til å stikke under en stol at det å unnlate å informere i noen tilfeller rett og slett er ren og skjær hersketeknikk. Du kan gjerne skjule deg bak at «det de ikke vet har de heller ikke vondt av», men hallo…! Jeg sier ikke at du blir «årets sjef» om du informerer i tide og utide, men vurdér nøye hva som må informeres ut, og ikke minst hva som bør informeres ut til de ansatte.

Ikke gjør deg den bjørnetjenesten at du tror du sparer tid (og derav penger) om du lar være å  informere bare denne ene gangen. Tvert imot! Det kan ende med at det stjeler mye av medarbeidernes tid, ved at de vil gå å gruble, eller begynner å informere usannheter seg i mellom. Det kan ende med at du må bruke ekstra lang tid på å rydde opp i den manglende informasjonen.

Eller: Du må kanskje informere ekstra mye, både om ...

Onsdag 14. februar 2018 skjedde det igjen: Nyhetsbildet ble plutselig fylt av dramatiske bilder med bevæpnede politifolk, gråtende og fortvilte ungdommer, desperate foreldre og mengder av ambulanser, brannbiler og politibiler. En 19 år gammel gutt hadde utløst brannalarmen på en videregående skole i Florida og begynt å skyte på elevene. 17 ble drept. 14 er såret. Gjerningsmannen ble pågrepet senere på dagen, og han har innrømmet å stå bak skytingen.

Hvor gjerningsmannen fikk våpnene fra er fremdeles uvisst. Hvorfor han gjorde det er også uvisst. Hva får noen til å gjøre noe slikt? Det var en rekke tegn på forhånd: Han hadde blant annet lagt ut bilder av seg selv med kniver og skytevåpen på sosiale medier, og han hadde truet medstudenter. Flere som kjente ham sier at de ikke ble overrasket over at han kunne gjøre noe slikt,...