Det er lenge siden jeg skrev reisebrev. Forrige gang var vel i august 2024, da jeg var to uker i Riga i Latvia for å studere Security Risk Management.

Så her kommer en ny beretning, denne gangen fra helt i nord:

Jeg hadde aldri vært i Finnmark før. Nå bød anledningen seg til å besøke og oppleve fylket som ligger lengst vekke fra min kjære hjemby, Odda.

1 462 kilometer hjemmefra (i luftlinje, vel å merke) møtte jeg en fin gjeng med brannfolk i Havøysund i Måsøy kommune. Det er kommunen som ligger vest for Nordkapp, hvis du ikke er lokalkjent. Riga ligger for øvrig «bare» 1 072 kilometer vekke (i luftlinje, altså).

Fly til Alta onsdag morgen, og videre til Havøysund med leiebil. Anbefaler firehjulstrekk! Dét valgte jeg. Turen gikk først over Sennalandet i Hammerfest kommune, der det tidvis var så sterk snøføyk at brøytestikkene var det eneste som fortalte hvor veien gikk. Så fra Skaidi (der ble det en stopp med kaffe) og inn i Porsanger kommune, til Olderfjord, og videre gjennom Russelvdalen – Hammerfest kommune igjen – og nordover langs fjorden, til jeg endelig nådde kommunegrensen til Måsøy.

Malerisk. Majestetisk. Magisk. Finnmark.

Turen fra Alta lufthavn til kommunegrensen Hammerfest-Måsøy utgjør en strekning på 133 kilometer. Ytterligere 60 kilometers kjøring, og jeg var i Havøysund. På begynnelsen av turen var det lyst, med et vakkert oransje skjær på himmelen i sør. Så ble det mørkt, stjerneklart og magisk. Grønt nordlys fylte senere nattehimmelen. Da hadde jeg kommet meg under tak i Havøysund. Jeg fikk dessverre ikke festet fargespillet på kamerarullen på mobiltelefonen, for jeg tenkte at jeg skulle gå litt bort fra bebyggelsen for å unngå lysforurensningen fra gatelys. Da var Nordlyset vekke. Typisk.

Det var ikke kaldere enn mange steder sørpå, men den vinden… Flere gikk i kjeledress. Jeg gikk i ett lag «søring»-stillongs. Ikke nok! Heldigvis hadde jeg et sett til i kofferten.

Jeg gikk i ett lag «søring»-stillongs. Ikke nok!

På torsdag møtte jeg gjengen fra Måsøy brannvesen og fikk en omvisning i tettstedet. Dette blir et spennende prosjekt! Vi skal bistå brannvesenet med å bestemme hvordan det skal organiseres, bemannes og utrustes. Dét er et svært viktig arbeid, særlig i disse tider. Brann- og redningsvesenet er mange steder den eneste lokale beredskapsressursen, med krav på seg til å stille på et brann- eller ulykkessted innenfor gitte tidsrammer.

Havøysund

Havøysund

Jeg er svært takknemlig for å kunne jobbe med mennesker i alle deler av landet, og for å kunne reise og oppleve deres hverdag, slik at vi sammen kan bygge god beredskap og trygghet for innbyggerne.

Men vi er ikke ferdige. Hjemturen begynte allerede på torsdagen, etter møte, omvisning og en utsøkt burger på den lokale kroen.

Det var lyst da jeg la retningen mot Alta igjen, der jeg skulle overnatte før morgenflyet i dag, fredag.

Utsikten var upåklagelig. Under hele turen.

Malerisk. Majestetisk. Magisk. Man føler seg unektelig alene når man kjører flere hundre kilometer på oppbrøytede veier, nesten uten å møte et eneste annet kjøretøy. Stedvis var det ikke mobildekning. Ved ulykker kan man følgelig være dårlig stilt, og når nærmeste brannstasjon kanskje er 100 kilometer unna, sier det seg selv at beredskapen er en utfordring. Det er blant annet den beredskapen vi nå skal vurdere for Måsøy kommune.

Du lurte kanskje på hvordan det gikk tilbake over Sennalandet? Ny kaffestopp i Skaidi, der jeg benyttet anledningen til å spørre en lokal om han visste hvordan føret var. Jeg er glad jeg spurte. Han kunne opplyse at det er ca. én mil av strekningen som er veldig utsatt for snøføyk. «I dag blåser det litt òg, men de stenger ikke veien før det blir 30 sekundmeter». Jeg tygget litt på de 30 sekundmetrene. Vegvesen.no viste 26,9 sekundmeter, men et webkamera viste fine forhold.

Tilbake i den voldsomme vindsonen på Sennalandet var det – som dagen før – nedsatt sikt. Mildt sagt. Men det var en del trafikk, og det gikk veldig fint. Det var godt å kunne følge med på kilometertelleren, slik at jeg visste omtrent når jeg var ute av den hvite «tåken» som beveget seg i rasende fart over veibanen.

Alta likte jeg. Hotell i sentrum. Med tapas-restaurant. Sjeldent god mat!

Alta.

Etter en grytidlig start i morges – jeg var oppe klokken 05:45 – var det duket for flytur til Oslo, via Tromsø. Så skulle flyet gå til Bergen kl. 11:30. Men dengang ei. Da jeg slo av flymodusen etter landing, haglet det med SMSer og e-poster med beklagelser, og det tikket inn matkuponger for ikke å gå på luft og vann i ventetiden. Ny avgang klokken 14:45.

Så nå sitter jeg på Gardermoen, med en kopp kaffe og dataen – og skriver reisebrev.

Takk for at du leste tankene mine. Ha en riktig fin helg, hvor enn du er i verden. Og hvis anledningen byr seg, så ta en tur til det fantastiske fylket Finnmark. Reiser du om vinteren, så ta gjerne med to lag stillongs.

Hilse Paul