Når alt butter imot...

ptsd Oct 08, 2018

I dag kommer tidenes mest personlige blogginnlegg fra meg... Så langt i alle fall...

 

Det er et innlegg om å gå fra himmel til helvete. Men, det er også et blogginnlegg om å komme tilbake. Å komme tilbake fra «helvete».

For som Ingvar Wilhelmsen sier det så godt: Når du møter veggen, så er det ofte en dør i nærheten. Og det er jo sant... Jeg har ennå ikke til dags dato gått inn i et rom der det ikke har vært en dør eller en annen åpning for å komme meg ut der fra igjen (...og i dag snakker vi ikke om branndører og rømningsveier).

 

 

Jeg møtte den berømte veggen i 2015. Jeg traff den så hardt at jeg så ingen dør. Jeg så  faktisk ingen åpning i hele tatt. Ikke engang en liten lysåpning.

 

Målet med dette blogginnlegget er at om du har møtt din egen «vegg», så skal du se at det er en dør i nærheten. Og om den døren er aldri så liten, så er den der. Det kan jeg faktisk love deg. Selv om du ikke kjenner meg, så stol på meg når jeg sier akkurat det. Døren er der selv om du ikke ser den akkurat nå. Selv om det vil ta noen dager, noen uker, noen måneder – eller år.

 

Hvis du gjør de rette grepene vil det ikke ta år før du ser en liten lysåpning, om ikke annet. Noe som gir deg håp en stakket stund, noe som kan få deg til å senke skuldrene litt og litt, dag for dag.

 

Jeg møtte veggen så hardt, og jeg endte opp med PTSD (Post Traumatisk Stress Syndrom). Jeg møtte den så hardt at jeg husker jeg våknet opp på sykehuset der jeg bor, etter å ha blitt hentet på jobb i ambulanse. Jeg ble hentet av mine egne kollegaer, de jeg til vanlig møtte ute på skadested eller på andre hendelser i forbindelse med min jobb i brannvesenet. Jeg hadde fått et illebefinnende på et møte. 

 

 

PTSD? Jeg?

Hadde du sagt det til meg i forkant hadde jeg ikke trodd deg. Jeg, Karine, var alltid en glad person som var VELDIG glad i livet. Jeg hadde vært gjennom en i overkant tøff periode en stund forut for episoden da jeg våknet opp på sykehuset. Faktisk over et år i forkant. 

 

Så vil du kanskje tenke: Karine, var ikke hun brannsjef? Jobbet ikke hun med kriser til dagen? Kanskje derfor hun ble rammet? For meg var det ikke slik. For meg var det ikke ulykkene eller krisene som var bakgrunnen, som var «årsaken». For meg var det noe annet. Jeg hadde opplevd noe over lengre tid som var svært belastende. Både for meg, men også for andre jeg var veldig glad i. 

 

Som psykologen jeg var så heldig å få snakke med i tiden etterpå sa: Du kan sammenligne det med en bjørn som hele tiden passer på barna sine. Når hun må passe dem for jegerne, da kan hun ikke reagere. Da må hun være på «alerten». Men når jegerne har reist hjem, da kan hun slappe av. Da kan hun senke skuldrene. (Okay, nå ser du kanskje for deg en binne som senker skuldrene, og akkurat det er jo litt vanskelig... Men du skjønner tegningen). Først da kan reaksjonen komme, først da får hun tid til å tenke, ...først da får hun tid til å ta inn over seg det som skjedde. Jeg syns det var veldig godt forklart. 

 

For meg utviklet dette seg fra å være i «himmelen». Fra å være glad, fra å være en person som var trygg på meg selv, en som elsket jobben min, og livet mitt – til å bli en person som var så redd for alt at jeg turte ikke engang å gå ut i postkassen. Som ikke turte å gå på jobb, og som faktisk ikke en gang turte å gå til legen for å bli sykemeldt! Ja, så gale var det.

 

Jeg husker så godt en episode der jeg skulle prøve å bli med i butikken. Det var min første tur på butikken etter at jeg hadde fått angst, etter å ha blitt diagnostisert med PTSD. Avtalen var at min samboer skulle gå ved min side hele tiden. Men plutselig, da jeg kom ut fra bilen, så jeg han ikke lengre. Han hadde glemt seg vekk og gikk vekk et øyeblikk. Jeg stod igjen på parkeringsplassen. Selvfølgelig var han rett bak meg, men for meg var det som å stå i et bur fullt av løver.

 

 

Heldigvis kom en kollega ut fra butikken, og så meg. Han kom bort og ga meg en klem, og alt ble trygt igjen. Det ble trygt fordi han visste hvordan jeg hadde det. Han visste at jeg kjempet. Jeg kjempet mot meg selv. Meg selv, og ingen andre.

 

Heldigvis hadde jeg vært åpen fra dag én om hvordan jeg hadde det. Jeg hadde strukket ut en hånd til kollegaene mine og til familien min. Jeg fortalte hvorfor jeg var sykemeldt, at jeg hadde fått angst, at jeg var redd for alt. Og at mitt trygge sted, det var på soverommet. Under dynen. Med lyset av.

 

 Som min kjære  Paul sa det så godt: 

«Når noen brekker armen, går de jo til legen for å få hjelp. Når du sliter på «loftet» (altså inni hodet, i følelsene), da blir det på samme måte. Skal du komme «tilbake», skal du leve igjen – må du be om hjelp.»

 

Og det gjorde jeg. Fra første dag. Selv om jeg ikke turte å gå til legen. Jeg var livredd. Jeg var livredd for å sitte på et venterom og vente der til jeg ble ropt opp. Til det ble min tur... I stedet tok jeg avspassering fra jeg kom fra sykehuset. Jeg ville heller bli sagt opp, eller rømme fra alt, i stedet for å gå til legen. Helt til min leder kom til meg. Min leder var rådmannen i kommunen der jeg jobbet. Hun kom på døren min. Hun hadde vært på møtet der jeg falt sammen, der ambulansepersonellet kom. Tror dere jeg ville åpne da det ringte på? Selvfølgelig ikke. Men hun gav seg ikke. Og da jeg turte å se ut av vinduet så jeg at det var «trygt». Det var hun. Det var rådmannen. Hun kjørte meg til legen. Hun var den som reddet meg den dagen. Hun var den som satte alt i gang. Som gjorde at jeg fikk komme til psykolog, som gjorde at jeg fikk prate meg frisk.

 

For det var dét jeg gjorde. Jeg pratet meg frisk. Ikke ville jeg ta medisiner, for meg var ikke det rett. For deg er kanskje dét det rette. Jeg måtte kjenne på smerten, jeg måtte prate meg frisk.

 

Det å prate, det å være åpen, var det som reddet meg. Det som gjorde at jeg kom raskere tilbake. Ved å fortelle hvordan jeg hadde det, forstod de rundt meg. Ved å fortelle, kom folk til meg og sa hvordan de hadde opplevd angst og/eller depresjon. Hvordan noen de var glad i hadde opplevd «helvete».

 

Jeg så at jeg ikke var alene. Jeg så at ved å vise at jeg slet, så hjalp jeg andre. Og igjen: Det hjalp meg... En god gammeldags «vinn-vinn situasjon», for å si det på den måten. 

 

Det å prate, det å søke hjelp, gjorde at jeg kom tilbake i jobb etter ca. 4 måneder. Først litt, så litt til. Det å prate gjorde at kollegaene mine visste hvordan jeg hadde det. Det gjorde det enklere for de å hjelpe meg, det gjorde det enklere for de å forholde seg til meg og min sykemelding. Selv om jeg ikke alltid ville ha hjelp. For som oftest ville jeg bare være der for meg selv.

 

Som en kollega som kom hjem til meg. Jeg satt på en stol. Ikke klarte jeg å snakke, ikke ville jeg snakke. Han satt seg på gulvet foran stolen min, og bare holdt meg i hånden. Han bare var der. Det var terapi for meg. 

 

 

Vær så snill

Så vær så snill. Om du har angst. Om du har depresjon. Si det til noen. Prat. Fortell hvordan du har det. Det er den beste medisinen du kan få.

 

Og vær så snill. Om du kjenner noen som har det vondt: Ikke bare si at de må ta kontakt dersom de vil prate. Ta kontakt! Prat. Vær der for dem. Vær der for kollegaen din. Vær der for venninna di, for kompisen din. Ta de med på en liten kjøretur. La de være en liten del av arbeidsmiljøet. Det hjalp meg. Selv om jeg ikke turte når alt kom til alt. Da min kollega stod utenfor, og vi hadde avtalt at jeg skulle være med. Men han var tålmodig. Og jeg turte. Etterpå gjorde det så godt. Små grep for deg, men det betyr så uendelig mye for den som har det vondt.

 

Nå skal jeg prøve å ikke dra inn HMS i dette innlegget, men for de av dere som kjenner meg, så klarer jeg jo ikke å la være... Vær det gode HMS-tiltaket for den som trenger det. Vær det HMS-tiltaket for den som sliter.

 

Nå er jeg verken lege eller psykolog. Jeg er en «vanlig» dame som fikk angst, som fikk PTSD da jeg jobbet som brannsjef. Jeg er en helt vanlig dame som gikk fra himmel til helvete, for så å «komme tilbake til livet igjen». Så dette innlegget er kun mine egne erfaringer, mine egne råd til deg som sliter, eller til deg som har noen du er glad i som sliter.

 

For det er alltid en dør når den berømte veggen kommer som et slag imot deg. Ved å be om hjelp, om så du bare skriver en SMS til en du er trygg på, om du ringer til legekontoret og spør om å få komme en tur – så er du nærmere døren. Det lover jeg deg...

 

 

 

Etter at jeg ble friskmeldt har jeg brukt min erfaring, mitt «helvete», for å hjelpe andre. For å synliggjøre hva angst er, hvordan depresjonen kan spise oss opp, og hvordan PTSD plutselig kan banke på hos deg når du minst aner det. 

 

Jeg bruker det på noen av lederkursene mine, og i andre sammenhenger. Første gang jeg hadde foredrag om PTSD: «Jeg klarer ikke å leve, men jeg har ikke tid til å dø... En historie om PTSD – og veien tilbake»  var på et seminar for kvinner i brann og redning. Jeg var så nervøs! Jeg var så livredd for hvordan jeg skulle reagere. Og hvordan de skulle reagere. Men når jeg tenkte at kanskje ordene mine kunne hjelpe én person, kun én av dem en vakker dag, da var det verdt det. Kanskje det kunne hjelpe en av dem til å finne sin «dør» dersom de en gang møter den samme veggen som jeg møtte den gang...

 

...Og hvis dette blogginnlegget kan hjelpe enda en person: da kan jeg si som jeg ville sagt dersom jeg var en actionsskuespiller i en middels god amerikansk film:

 

«Mission Complete»

 

Hilsen fra Karine

 

 

 

 

Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.