«Det er så typisk! 

Vi andre driver jo ikke og sykemelder oss hele tiden, men det er allikevel VÅR avdeling som skiller seg ut som versting med høyt sykefravær»

Jeg fikk en mobiloppringing fra en vi kan kalle «Anne».

Anne er en av de som har blitt sykemeldt igjen og igjen. Da var det ekstra vondt å sitte på et personalmøte og høre en nær kollega si dette. 

Det skjønner jeg godt. Selvfølgelig er det vondt. Som Anne sa til meg på telefonen: «Skjønner hun ikke at det er slike kommentarer som gjør at det tar kortere og kortere tid mellom hver gang jeg får en knekk? Det er slike kommentarer som gjør at jeg føler meg som en som ikke får til noen verdens ting? ... Som gjør at jeg føler meg som en skikkelig taper?»

Anne hadde ikke sagt noe der og da...

Når vi sitter der på vår høye hest, da har vi jo ekstra god utsikt, har vi ikke?

Det gir oss jo en ekstra god grunn til å stige fint ned, og hjelpe de rundt oss med å se veien videre.

Hvor ofte har du ikke hørt at «h*n der sitter på sin høye hest»?

Vi sier det alltid i et litt sånn nedlatende tonefall. I alle fall har jeg gjort det.

Det kan være flere grunner til at han eller hun som sitter der oppe på «hesteryggen» ikke stiger fint ned til oss andre. For å ta tre av grunnene:

1. Det kan være at h*n rett og slett er livredd for å klatre ned, i frykt for å falle. (les: i frykt for at du som står på bakken skal gjennomskue h*n og hans/hennes manglende kunnskap)
2. Det kan rett og slett være en vane... H*n kom en gang opp på hesteryggen, og har ikke «fanaring» (anelse) om hvordan h*n skal stige ned igjen – og at det...

Hvordan er det rundt middagsbordet hjemme hos deg?

Samtlige stumme som østers, og du må dra ordene ut av dine kjære? 

Da har jeg ett spørsmål du kan stille rundt kjøkkenbordet i morgen som kan få i gang praten. Det er et spørsmål du en dag kan være glad dere pratet om den januardagen rundt kjøkkenbordet...:

Hvor skal vi ha MØTESTED om det begynner å brenne hos oss?

Om de andre rundt kjøkkenbordet lurer på om det har «bikket for deg», og hvorfor du stiller et slikt spørsmål, så har du et greit svar...:

«Jo, slik at vi kan være sikre på at alle er kommet ut!»

Det er viktig at alle i familien er enige om møteplassen utenfor huset... Her skal vi møtes så raskt som mulig om det skjer en brann.

Å ha et fast...

Vi måler alltid arbeidsmiljøet i «godt» eller «dårlig». Enig? Men hva er det egentlig som bestemmer om arbeidsmiljøet er godt eller dårlig?  

Hvis du spør får du nok omtrent like mange svar som det antall personer du spør.

Spør du en ansatt som har arbeidet der i en mannsalder, vil han kanskje si at det er endringer som gjør at arbeidsmiljøet er blitt dårlig. Om du spør en kjepphøy leder, vil han kanskje si at det er de ansatte som bestemmer om arbeidsmiljøet blir godt eller dårlig, mens hans ansatte mener det er lederen som er den avgjørende faktoren for om arbeidsmiljøet er himmel eller helvete.

 Hva mener du som leser dette innlegget? Det kommer nok helt an på hvilken rolle du har der du er i dag, ikke sant...? Vi kan vel bare stikke fingeren i jorden, og kalle en...

Sånn på tampen av året: ...Du har sikkert hørt frasen «noen ser glasset som halvtomt, andre  som halvfullt». Er det virkelig så svart-hvitt? Er det?

Vi kan diskutere opp og i mente at jeg ser glasset som halvtomt, og du ser glasset som halvfullt (eller omvendt). Vi kan diskutere om du er den som ser lyst på livet, og jeg den som helst bare vil dra dyna over hodet når vekkerklokka ringer. 

Men, vi glemmer ofte en viktig ting...

Om glasset er aldri så mye halvtomt eller halvfullt, så kan vi alltid fylle det opp på nytt. 

Ja, ja... Nå er kanskje du en av dem som tenker inni deg: «Nei, vi kan ikke ALLTID fylle det på nytt. Noen ganger er det ikke mer å fylle det med». Med andre ord: du er den som ser glasset som halvtomt.

Det har du helt rett i. Selvfølgelig skal vår siste time komme en vakker dag, som de sier. Da er...

Hva bedriver dere juledagene med? Er det julefilm på TV, eller brettspill rundt spisebordet?

...Eller kanskje dere spiller den gode gamle leken «Mitt skip er lastet med..»?

Jeg har et nytt forslag!

Hva med en lek som også kan redde liv?!
...Og som i tillegg er både morsom og lærerik?

La meg forklare leken:

• Den passer til både barn og voksne (jepp, den er like morsom på en skikkelig voksenfest!)
• Om barna er veldig unge kan de gjerne være «på lag» med en voksen
• Leken fungerer like godt med to deltakere som med «hele halve slekta»
• Leken tilpasses etter hvordan hytta/huset ser ut
• Alle deltakerne får hvert sitt quizark. Der er det noen spørsmål som enten skal svares på eller krysses av for
• Så er det bare om å gjøre å finne svarene ved å bevege seg rundt i rommene. Førstemann som er...

Nå forventet du kanskje å høre min alldeles nydelige stemme fortsette med: «Youuuuuuu» à la en julebrunstig Mariah Carey.

Men nei («heldigvis!» vil noen av dem som har hørt meg synge si).

Jeg har et juleønske i år. Egentlig det samme juleønsket som jeg har hvert eneste år.

Jeg ønsker at vi alle skal få ha en trygg julefeiring uten å måtte ringe 110 (nødnummeret til brannvesenet).

Uten å måtte få besøk av blålys og sirener.

Uten å desperat måtte prøve å slokke brannen på kjøkkenet, eller i duken på stuebordet der juledekorasjonen tok fyr.

Uten å måtte føle oss fram i røyken fra soverommet nattestid i bare trusa, og med bare bein.

Jeg er nok ikke alene om å ha et slikt ønske. Når du bare tenker...

Fy søren, det var deilig med lørdag! Har landet i godstolen med fyr i ovnen og «koseklærne» på! Det blir null lørdagsvask og null julekakebaking i kveld! Den eneste anstrengelsen jeg skal gjøre er å dra meg bort til chips-skålen (jaja, også godte-skålen da...).

Så skal jeg nyte de nye rosene mine, og kanskje duppe litt av. Bare slappe av, og ikke måtte gjøre noe som helst.

Men, jeg må bare sette på en maskin med skittentøy først...

STOPP!!!

Dette blogginnlegget kunne fått to helt ulike utfall:

1: Jeg setter på maskinen med skittentøy. Jeg «deiger» meg på sofaen, og nyter lørdagen. Jeg henger klærne til tørk før jeg går og legger meg, eller jeg lar dem bli liggende i maskinen.

2: Utfallet jeg skal fortsette...

Jeg vet ikke hvor enig du er i påstanden jeg har kastet ut i overskriften på denne ukens blogginnlegg. Ikke ta den bokstavelig. Jeg vil vise deg hva jeg mener, med et aldri så lite regnestykke:

H + R = U

Der:

H = Hendelsene du opplever i livet

R = Reaksjonen din

U = Utfallet av hendelsen

Alt som skjer i livet vårt, alle utfall (U) av en situasjon, er et resultat av hvordan vi reagerer (R) på de hendelsene (H)  vi står ovenfor. Innviklet forklart?

For å ta et eksempel: Si at du ikke fikk den jobben du ønsket deg. Hva «klager» du på da? Reaksjonen din? Nei. Du klager eller irriterer deg over at du ikke fikk jobben, eller at intervjuspørsmålene var «helt på vidda». Altså; du klager på utfallet eller hendelsen.

Tenk 2 + 2 = 4

Utfallet (fire-tallet) kan vi kun endre dersom vi endrer enten hendelsen eller ...

«Fytti grisen»!

...Selv om det kun er et par minusgrader ute, kjenner jeg virkelig at kulda setter inn.

Hva som er mest fristende akkurat nå er å skru opp varmen, hive ved i ovnen, ligge på sofaen under ullteppet og drømme meg bort til badetemperaturer og røde paraplydrinker.

STOPP!

Her kan ting skje... Både av den positive og den negative sorten.

• Positive som i avslapping, varme, kos og unngå en typisk høstforkjølelse.
• Negative som det jeg vil vise deg i dag... Jeg har lyst å vise deg et resultat denne dagdrømmingen på sofaen kan føre til.

Se for deg denne settingen:

Jeg kommer hjem fra jobb – trøtt, småkald, og magen rumler etter noe å spise. Fy søren så sulten jeg er!!! Holder på å «dø» av sult, jo!

Tomt for ved i vedkassen ser jeg, ikke søren om jeg orker ut igjen...