De siste dagene har jeg vært sammen med verneombud og ledere fra ulike virksomheter. Som vanlig har jeg lukket døren etter endt kursdag med meir energi enn jeg hadde da vi startet opp om morgenen. 

Ikke fordi jeg var stuptrøtt og hadde øyelokkene langt ned på kinnbeinet når dagen startet, men fordi 40-timers kursene av en eller annen grunn alltid har så engasjerte deltakere. Og da mener jeg ALLTID.

Så er det noe spesielt med disse verneombudene rundt om i Norges langstrakte land? Har de en spesiell væremåte? Noe må det være.

De har jo et spesielt engasjement virker det som. Et spesielt engasjement for rollen de har tatt på seg. Et spesielt engasjement for kollegaene sine. Så ja... Noe er det. La oss hylle alle disse verneombudene litt – med tanke på den jobben de har påtatt seg for de rundt seg.

Men, hva betyr det egentlig å være...

Damer (spesielt), er så raske med å unnskylde seg selv. Ofte unnskylder vi oss i tide og utide. Gjerne også når vi absolutt ikke har noe grunn til det i det hele tatt! Selvfølgelig skal vi unnskylde oss når vi har gjort noe galt, men vi kan bare innrømme det én gang for alle...

Ofte starter damer en samtale med de to ordene: «Unnskyld, men...»

Er du enig? Jeg tar meg selv i det gang på gang. Og jeg hører det rundt meg. Senest nå på flyplassen på vei til ferieturen jeg er på. Det var en dame på restauranten vi spiste på som skulle be om regningen. Hun startet samtalen med servitøren med å si: «Unnskyld, men...», og fortsatte med: «kan vi få regningen?»

Jeg begynte å tenke på hvor ofte jeg hører de to ordene rundt meg. Jeg tror faktisk ikke at jeg til dags dato har hørt en...

Hvor du er denne helgen er ikke lett å si. Noen har nok tatt en aldri så liten langhelg og reist på hyttetur. Andre er hjemme og koser seg i hagen, eller nyter helgen med beina på bordet med avisen (eller iPaden i hånden).

Uansett: Skal vi ha en liten brannøvelse?

Neida, ikke sukk eller rull med øynene... Du trenger ikke gjøre noe stort ut av det, og ikke trenger det å ta mange minuttene heller. 
Men tro meg, det kan være vel brukte minutter for å si det slik!

Og, ja. Jeg vet du kanskje bor alene, eller at du har alt på «stell». Dét har ingenting å si i denne sammenheng. Det kan skje en brann hos deg – like mye som det kan skje en brann hos meg.

Og for deg som går helt inn i «action mode» når du ser for deg en brannøvelse hos deg selv:
En brannøvelse trenger ikke være slik at du skal «slenge» deg ut fra soverommet i...

Hørt den på jobben før? Eller på privaten? ...Når det er snakk om en som er sykemeldt? En som ikke ser LITT syk ut engang?

Det å gi stikk til de som er mye sykemeldte, har jeg skrevet blogginnlegg om tidligere, i innlegget som fikk tittelen «Det er jo alltid de samme som er sykemeldte hver gang».

Dette temaet er noe som engasjerer meg sterkt, for jeg ser at de jeg coacher i arbeidslivet blir veldig preget når de merker tvilen blant kollegaene sine. Hva vet vi om bakgrunnen til at h*n er sykemeldt?

Jeg ser det gjør dem vondt. Og med god grunn. 

Ikke alle av oss har legeutdanning! Men, innimellom virker det faktisk slik. I allefall når vi kan tillate oss å si at «h*n ser nå ikke mye syk ut, jeg så nå at h*n var ute og gikk en tur i går», eller «Jeg tror nå ikke h*n er så veldig syk, jeg hørte at h*n hadde vært...

Russisk rulett, som i sjansespillet der du setter livet ditt som innsats? Vil du?

Jeg håper du sier nei. Eller for å være mer presis, så håper jeg at du sier: «Er du helt spinn hakka galen, Karine!? Selvfølgelig blir jeg ikke med på noe sånt!»

Men jeg vet at mange av oss spiller dette sjansespillet flere ganger hvert eneste år...

Ja, hvert eneste år. Ikke bare spiller vi det selv, men vi drar våre kjære med på leken også. Uten å tenke på at vi setter livet som innsats.

Uten å tenke på at valget vårt kan være fatalt.

Jeg vil med dette innlegget be om din hjelp til at vi ikke spiller dette farlige spillet lengre. At vi gjør slik at andre vi er glad i også slutter å sette sitt liv som innsats. Tror du vi klarer å få det til? Jeg tror.

Men, før vi går videre, la meg forklare hva jeg mener med russisk...

De «tøffe» samtalene... Eller de «ubehagelige» samtalene, om du vil. Kjært barn har mange navn, også navn som alldeles ikke passer seg på trykk. Så de skal jeg unngå for det det er verdt.

Moren min leser tross alt bloggen, og jeg må unngå at hun setter kaffeen i vrangstrupen.

Okay, la oss bare hoppe i det. Jeg ble inspirert til å skrive dette blogginnlegget etter en prat med en leder tidligere i dag. Hun ønsket å få råd i forhold til hvordan hun skulle håndtere en situasjon på sin avdeling. Hun er relativt ny, har hatt jobben i snart 5 måneder. Det var da jeg kom på disse tipsene fra boken min, «Hjelp, jeg har blitt sjef!». Tips som hun kan dra nytte av, men også tips som du kan dra nytte av, dersom du en gang får behov for dem:

Når noen er uenig med deg:

Når noen er sterkt uenig med deg,...

Det er noe som går igjen om det er i arbeidslivet eller på privaten. Sånn som glede, samhold, irritasjon, sinne og frustrasjon. Og latterkramper. Aldri undervurdér en latterkrampe (eller to)!

Dette blogginnlegget begynte egentlig som et Facebook-innlegg. Men så glemte jeg meg vekk, og ja... det ble rett og slett for langt!

Tibake til der jeg startet:

Alt begynte med at jeg ville skrive en hilsen for å ønske dere alle en god helg, og samtidig ønske de av dere som skal ha vinterferie: En riktig god ferie! 

Jeg tar rett og slett ferie, jeg også! Fytti grisen, jeg gleder meg som gal til å væra mormor på heltid i en hel uke! Uten å jobbe et eneste sekund… (tror jeg).

Så når klokken slår presis 15:00 i dag , da skal PCen slås av og kofferten med babygrøt og norsk snop pakkes (Det er noen som...

Sånn helt ærlig...

Hånden på hjertet osv...

Vet ALLE i familien din hvor slokkeutstyret deres er? Gjør de det? Alle sammen?

Når jeg har stilt dette spørsmålet så har jeg fått til svar mer enn en gang: «Jeg vet ikke hvor det er selv engang!» 

Med bakgrunn i dette tenkte jeg at jeg ville bruke ukens blogginnlegg til å «vekke interessen» for hvor slokkeutstyret hjemme hos DEG befinner seg. 

Kanskje ikke akkurat det du har aller mest lyst å lære her og nå, men tro meg:

Slik lærdom er gull verdt!

Bare for å gjøre det helt klart først:

Det er et KRAV at vi skal ha slokkeutstyr hjemme. Så det er faktisk ikke noe å diskutere. Vi skal ha det. Punktum. Finale. Slutt. (...som vi alltid sa da vi var små og det ikke var noe mer å krangle om).

På sikkerhverdag.no har de laget en grei oversikt når...

Vi vet at «vi blir hva vi spiser», men har du tenkt over at vi også blir hva vi sier?

Det er helt sant. Vi blir hva vi sier. Det er slik vi blir sett på av de rundt oss. Har du tenkt over at dersom du er en person som er mye negativ på jobben, en som alltid må klage og som alltid syns de rundt deg er skikkelig irriterende – da er det slik du blir sett også? 

Da er det faktisk du som blir sett på som den irriterende. Den som forsurer arbeidshverdagen. Den som gjør at det blir ganske stille rundt lunsjbordet. Slik er det bare. Enkelt og greit.

Men er det slik du vil framstå? Som den forsmådde ansatte? Du vil nok ikke det. Ingen av oss vil det. Ikke innerst inne. Det er mot menneskets natur. Vi vil bli likt. Vi vil være en av fellesskapet.

Ofte er det bare en dårlig vane. Det er liksom bare blitt slik. Kanskje du ikke er fornøyd med lederen din,...

«Det er så typisk! 

Vi andre driver jo ikke og sykemelder oss hele tiden, men det er allikevel VÅR avdeling som skiller seg ut som versting med høyt sykefravær»

Jeg fikk en mobiloppringing fra en vi kan kalle «Anne».

Anne er en av de som har blitt sykemeldt igjen og igjen. Da var det ekstra vondt å sitte på et personalmøte og høre en nær kollega si dette. 

Det skjønner jeg godt. Selvfølgelig er det vondt. Som Anne sa til meg på telefonen: «Skjønner hun ikke at det er slike kommentarer som gjør at det tar kortere og kortere tid mellom hver gang jeg får en knekk? Det er slike kommentarer som gjør at jeg føler meg som en som ikke får til noen verdens ting? ... Som gjør at jeg føler meg som en skikkelig taper?»

Anne hadde ikke sagt noe der og da...