Noen ting er likt om vi snakker jobb eller privat...

Uncategorized Mar 01, 2019

Det er noe som går igjen om det er i arbeidslivet eller på privaten. Sånn som glede, samhold, irritasjon, sinne og frustrasjon. Og latterkramper. Aldri undervurdér en latterkrampe (eller to)!

 

Dette blogginnlegget begynte egentlig som et Facebook-innlegg. Men så glemte jeg meg vekk, og ja... det ble rett og slett for langt!

 

Tibake til der jeg startet:

Alt begynte med at jeg ville skrive en hilsen for å ønske dere alle en god helg, og samtidig ønske de av dere som skal ha vinterferie: En riktig god ferie! 

 

Jeg tar rett og slett ferie, jeg også! Fytti grisen, jeg gleder meg som gal til å væra mormor på heltid i en hel uke! Uten å jobbe et eneste sekund… (tror jeg).

Så når klokken slår presis 15:00 i dag , da skal PCen slås av og kofferten med babygrøt og norsk snop pakkes (Det er noen som venter i spenning på norske smaker der borte i Florida).

Jeg gleder meg sånn til å være med familien, og gjøre alt (og ingenting) sammen. Når en bor på to ulike kontinenter, er det jo ikke bare å ringe for å høre om vi skal ta ein filmkveld med smågodt og chips med dip sammen…

 

 

Noe av det som skal med i kofferten... 

…Okay, nå tenker du sikkert på hva det har med Einang Safety Consult å gjøre? Smågodt og chips med dip? Er ikke dette et innlegg på en bedriftsside? 

Jo, det er jo det. Men, noen ganger glir det litt i hverandre. Det med  privaten og jobben. Er du ikke enig? Det er de samme følelsene, de samme gledene, og det samme stresset. Uansett.

Sånn som samhold. 

Det å være «ett».  Sånn som vi fem. Paul, «ungene» og Noah (gullgutten til mormor). Vi ble jo ikke en familie før for 7 år siden. Likevel har vi blitt «ett». Det er «oss». Men, at vi var skeptiske i starten, og hadde noen feiltrinn alle sammen – det er jeg den første til å skrive under på!

I dag er vi samkjørte. Vi leser hverandre som en åpen bok alle mann.

Vi kan le så vi får vondt i magen sammen, vi kan kjefta (...eller jeg kan). Vi kan irritere oss, og vi kan glede oss. SAMMEN. Vi har noe som er vårt. Vi er en del av et fellesskap.

Det samme er det jo på jobb!

Kanskje en rar sammenligning, men ta VBR (Vest Brann- og Redningsregion). Jeg syns det er en god sammenligning på det å gå fra å være «vi og de» til å bli «oss». For meg er det en god sammenligning på det å bli en familie.

En god sammenligning på det å kjenne på samholdet.

Fra først å være usikre på hverandre, og på selve situasjonen – til å føle at du er en del av et fellesskap.

Jeg husker første gang vi skulle møtes for å diskutere om et samarbeid var noe å jobbe videre med. Fy søren, jeg var skeptisk da jeg satt i bilen på vei frå Odda til Os en vinterdag i 2014!

Samtidig var jeg nysgjerrig. Jeg lurte fælt. 

Kunne dette gå utover mannskapet vårt? (jeg var brannsjef for to kommuner på den tiden) Betydde dette at jobben min skulle forsvinne? Eller kunne det bety at vi ble bedre, at vi ble mer samkjørte med de andre brannvesenene i fylket? 

Bergens Tidene skrev om dette første møtet. Den første «daten» (altså engelsk for «stevnemøtet») i forhold til et mulig samarbeid. I forhold til om det skulle bli noe mer. (Okay, sikkert mange som grøsser akkurat nå, men jeg kaller det en «date» for å sammenligne det med privatlivet):

«Første Date»

Det ukjente er skummelt. Slik er det bare. Uansett om det er privat eller i arbeidslivet.

Men for å gjøre en lang historie kort:

VBR ble en realitet. Ikke slik som tenkt først; det måtte gå seg til. En måtte vurdere og sjekke. Nett som i privatlivet. 

(Om du ikkje kjenner til VBR, kan du sjekke ut hjemmesiden «vår».

...Og for å snike inn litt brannforebygging, så oppfordrer jeg deg til å sjekke ut innlegget «Ha ein branntrygg vinterferie»).


Jeg sier «vår» hjemmeside, for jeg føler meg som en del av «familien» ennå. Om jeg er aldri så mye «avhopper», er brannvesenet en del av min «familie» i dag også, og slik vil det nok bli for evig tid. Enten jeg vil eller ikke. Både på godt og vondt.

Sånn som med barna våre. Om de flytter ut, så bekymrer vi oss like mye. Jeg vet at foreldrene mine fremdeles småstresser om hvorvidt jeg kommer trygt fram, om jeg er godt nok kledd (...og om jeg har stillongsen på). Slik er det bare. Og slik vil det alltid være.

Om jeg er en 9 år gammel speiderjente eller en 42 år gammel bestemor... Det har ingenting å si for mine foreldre. For dem er jeg barnet deres.

Ser du hvor likt det er? Privat- og jobblivet, meiner jeg? Derfor er det så ekstremt viktig å kunne trives begge plasser. Det å kunne ha tryggheten, det å kunne ha sine rundt seg.

 

VBR har fulgt meg på godt og vondt fra den vinterdagen i 2014 til den dag i dag. Selv om jeg sluttet i brannvesenet har jeg vært med i oppstartsarbeidet.  Jeg har fått være med fra vi skulte på hverandre, til vi fant vår modell. Til vi ble ett fellesskap. Igjen: akkurat som på privaten.

I dag har VBR landet. Det har gått frå usikkerhet til trygghet. Det har gått fra «oss og de» til «vi».

VBR skal ikke være et samarbeid for å fremme ett brannvesen eller én brannsjef. Det skal være et samarbeid til det beste for innbyggerne.

Ja, for innbyggerne. Ikke for den enkelte brannsjef, eller for den enkelte politiker og rådmann. Men for oss alle.

Der kommer viktigheten med en trygg leder. Og da mener jeg trygg i ordets rette forstand, også i forhold til at de rundt skal være trygg på at personen gjør det rette. At han forstår hvor skoen trykker. Hva vi trenger. På lik linje med en forelder når en ny familie skal på plass.

Vi trenger den som holder i tømmene, den som stiller spørsmål når vi gjør oss for «høye og mørke». Vi trenger den som gjør at vi ikke blir usynlige, den som bidrar til at vi alle får plass. Den som er ydmyk, den som sier fra når han eller hun ikke vet. Den som får oss til å senke skuldrene, og den som får oss til å le. Den som får oss til å føle oss vel, som viser at takhøyden er viktig. Den som ikke setter oss opp mot hverandre, men som bidrar til at vi spiller hverandre gode. Den som vi vet setter foten ned når ting går i mot det fellesskapet vil.

Vi trenger den som ser alle, ikke den som fremmer sin egen interesse. Den utfordringen kunne godt ha skjedd i VBR. Leder for VBR er samme person som er brannsjef i den største deltakerkommunen (Bergen).

Da kan en fort tenke at den typen der; han vil bare Bergen sitt beste. Hva med oss småkommuner, da?

Men, nei. Ikke den typen der. Leif (lederen i VBR) har derimot  gjort det som vi alle bør gjøre når nye familier og nye virksomheter skal opprettes. Eller når nye ansatte skal komme inn og bli en del av et allerede etablert fellesskap:

Han har holdt i tømmene, han har passet på så de av oss som snakkar høyest ikke blir for «høye og mørke». Han har gjort plass til de som ikke er så stor i ord. Han har vært ydmyk og lyttet. Han har gitt, heller enn å ta. Han har heller holdt seg i bakgrunnen enn å slå seg på brystet. Han har gitt rom for den enkelte av oss.

Tusen takk, Leif! (om du leser dette. )

Det har vært viktig for meg. Det har vært viktig for meg at VBR fikk en leder som hadde forståelse for små kommuner like godt som for større kommuner. En som hadde forståelse for utfordringer i min kommune, like mye som i din kommune. En som forstod at vi må samarbeide. At ulykken, det forebyggende arbeidet, brannen, katastrofen, ikke er min og din. Men den er vår.

Det er viktig for meg, fordi VBR har på en måte vært litt «babyen» min. Fra den vinterdagen i 2014 og fram til i dag. Fra mandag kommer en ny mann og overtar min rolle. Men jeg vil likevel bidra der jeg kan som innbygger, og som en del av felleskapet i VBR.

På lik linje som min mor fremdeles passer på at jeg har stillongsen på meg, så kommer nok jeg til å følge med om VBR gjør det beste for sine innbyggere og sine brannfolk, om jeg så har «emigrert», og sitter i solsteiken i Florida med barnebarnet på fanget og spiser norsk smågodt!

For samhold, det skal en ikke kimse av! Det er en avgjørende lederegenskap å kunne samle flokken sin. Fortsett med det, Leif! 

 

Og, det samme vil jeg si om Paul. Min «Partner In Crime». Det kan virkelig ikke ha vært enkelt å komme inn i familien vår. Det å komme inn når vi tre hadde vært så sammensveiset over så mange år. Det hadde vært oss. Vi tre hadde våre rutiner, våre måter å gjøre tingene på, vårt språk, og vår sjargong. 

Andre hadde nok pakket snippesken sin før første året hadde gått (eller halvåret for å være mer presis). Men, du Paul, har vist gode «familieegenskaper/lederegenskaper». Du har gjort som Leif. Du har visst når du skal holde deg lavt i terrenget. Du har sett oss alle, du har gitt oss tid og ikke minst rom. Du har sett himmel og helvete med meg, fra å være der når PTSD-en min var som sterkest, og jeg bare ville vekk fra denne verden, til å være der når gleden har vært på topp.

Tusen takk, Paul!

 

Der ser du:

Det er mye i jobben vår som er likt som privatlivet vårt. Vi har behov for å føle at vi er en del av et fellesskap. Vi har behov for å bli sett.

Kanskje du kan lage en avtale med deg selv at i hele mars måned så skal du være den personen som Leif (lederen av VBR) og Paul (min partner in crime) har vært for oss?

Den som ser de rundt seg. Den som gir litt ekstra for dine.

Det kan godt være at du er den personen allerede. Men, det skader aldri å gi litt ekstra likevel. Være litt mer ydmyk. Se de rundt deg litt bedre. La de som ikke sier så mye komme litt bedre fram. 

Jeg skal lage en slik avtale med meg selv. Det lover jeg deg her og nå. Og jeg lover deg at jeg ikke skal spise opp smågodtet og chipsen på reisen TIL Florida.

 

GOD HELG!

NÅ skal jeg pakke for å kunne være klar til å kose meg med godgutten du ser på bildet under:

 

Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.