Hvorfor er opplæring en viktig del av HMS-arbeidet?

På alle arbeidsplasser utfører de ansatte arbeidsoppgaver som krever en eller annen form for internopplæring. Mange stillinger krever at arbeidstakeren har en utdanning i bunn, men i tillegg er det virksomhetsinterne forhold, rutiner og prosedyrer som arbeidstakerne må settes inn i for å kunne utføre jobben tilfredsstillende. Sånn er det på nær sagt alle arbeidsplasser – det er noe alle vet.

Arbeidsmiljøloven stiller krav om at arbeidstakerne skal gjøres kjent med ulykkes- og faresituasjoner som kan være forbundet med arbeidet. Arbeidstakerne skal ha nødvendig opplæring, øvelse og instruksjon for å kunne utføre jobben sin på en sikker måte. Dette høres sikkert logisk ut, men gjennomføres det i praksis? Nei, dessverre – undersøkelser viser at mange arbeidstakere blir satt rett i jobb uten å få den minste opplæring i farene ved jobben. Da kan ting gå galt. Ulykker kan skje. Uerfarne arbeidstakere som blir satt til risikofylte arbeidsoppgaver, kan få alvorlige konsekvenser. Og selv lite risikofylte arbeidsplasser kan bli farlige, hvis de ansatte ikke vet hva de skal gjøre dersom det mot formodning oppstår en krisesituasjon.

For å gjøre dette litt mindre tørt, og for å vise hvordan det er i praksis, skal jeg bruke noen eksempler:

Eksempel nr. 1: Ole og maskinen

Ole har nettopp fått seg jobb i en industribedrift som produserer deler til båter. Han betjener en maskin som former metallplater til brukbare deler. Maskinen har et betjeningspanel og flere sikkerhetsinnretninger. I henhold til krav i lover og forskrifter, er det stoppmekanismer som sørger for at Ole ikke blir skadet. Men! Maskinen er gammel, og selv om den er godt vedlikeholdt, og selv om det er gode rutiner for kontroll av alle funksjonene, så er det noen «feller».

Den første uken i jobben, skal Ole bli vist hvordan maskinen fungerer av en som har jobbet i bedriften i mange år. Kollegaen viser omsorgsfullt alle maskinens funksjoner, og han tar seg godt av Ole for at Ole skal kunne bruke maskinen helt selv. Men på torsdagen blir kollegaen sykemeldt, og Ole blir overlatt til seg selv. Dette er ikke uvanlig på en arbeidsplass. Ole føler seg litt stolt, der han står med den store maskinen – og et stort ansvar. Han jobber selvstendig og nøyaktig, og han vil vise sjefen at han kan dette. Han er usikker på noen av funksjonene til maskinen, men han er litt redd for å spørre. Det virket jo så lekende lett når den eldre kollegaen viste ham hvordan det skulle gjøres.

Fredag ettermiddag setter en metallplate seg fast inne i maskinen. Ole trykker på stopp-knappen og prøver å fikse problemet. Han har jo tross alt yrkesutdanning og har jobbet et par år i farens verksted, der det var mye mer kompliserte maskiner. Ole får løs metallplaten, og han setter maskinen i gang igjen. Puh! Det gikk bra! Ingen oppdaget stansen, og maskinen fortsetter. Nå føler Ole at han mestrer maskinen. Han blir litt mindre forsiktig, og han utfører ikke arbeidsoppgavene fullt så grundig lenger. Det Ole ikke vet, er at maskinen må gjennom en sjekk når det har kilt seg noe fast i den. Etter en liten stund setter en ny metallplate seg fast. Ole blir stresset. Han kjenner at han begynner å svette, og han får litt panikk fordi han ikke får metallplaten løs.

Nå kan Ole gjøre én av to ting: Han kan gå til sjefen sin eller en kollega og spørre hva han skal gjøre, eller han kan prøve å fikse det på egen hånd. Han står litt for seg selv i produksjonslokalet akkurat da, og de andre som er på jobb står med sitt – alle med øreklokker på, fordi maskinene i lokalet lager mye støy. Ole bestemmer seg for å starte maskinen igjen og se om ikke metallplaten kommer ut. Dét gjør den, men den kommer ut helt deformert, og det fyker splinter og gnister ut. Ole prøver å dra den ut av maskinen, og da får han den ene hånden i klem. Han trekker hånden fort til seg, men det gjør forferdelig vondt. Han vet ikke hva han skal gjøre nå, for ingen har satt ham inn i rutinene for slike situasjoner. Han slår av maskinen. Borte på veggen henger det et førstehjelpsskrin, men Ole vil ikke gå bort til det, for det ryker av maskinen, og han er redd for at det kan ta fyr.

Resten av historien involverer masse oppstyr der kollegaer kommer til og hjelper Ole med å få behandlet hånden. Arbeidslederen kommer og kjefter på Ole fordi han ikke slo av maskinen og ga beskjed med én gang den første metallplaten satte seg fast.

Eksempel nr. 2: Synnøve i bakeriet

Synnøve har jobbet på et bakeri i 13 år. Hun står opp hver morgen klokken 04:30 og går på jobb. Klokken 9 skal alle bakevarene ligge i hyllene og friste kundene. Jobben har for lengst blitt rutine, og Synnøve utfører arbeidet uten å tenke så mye over det hun gjør. Ovnene og maskinene hun bruker blir kontrollert og vedlikeholdt av de ansatte, og av og til kommer det en mann og tar en periodisk sjekk. Det har aldri vært noen ulykker så lenge hun har jobbet der.

Bakeriet ligger i en bygning fra 1980-tallet. Den gangen det ble bygget, var det ikke krav om så mange stikkontakter som i dag, og sikringsskapet er vel ærlig talt ikke bygget for den belastningen som er fra de forholdsvis nye maskinene og ovnene som benyttes i bakeriet. Etter hvert som flere og mer strømkrevende maskiner og ovner har flyttet inn i bakeriet, har man brukt skjøteledninger for å bøte på mangelen på stikkontakter. Men dette er ikke noe Synnøve tenker på i det hele tatt. Ting er som de er. Alt er rutine. Og det har alltid gått bra.

En morgen i 6-tiden sitter Synnøve og leser nyheter på mobilen sin, mens brød og boller og rundstykker ligger og godgjør seg i flere ovner. Plutselig blir hun oppmerksom på en fremmed lukt: En stikkende svilukt. Hun legger mobilen fra seg og går inn på rommet der ovnene står. Under benken med eltemaskiner kommer det røyk fra en skjøteledning med fire uttak. Hun bøyer seg ned for å se, men «padden» med de fire uttakene ligger delvis gjemt bak noen pappesker. Hun begynner å flytte på eskene, og da ser hun flammer. Hun retter seg fort opp for å komme seg vekk, og slår hodet i undersiden av metallbenken. Hun faller bakover, og litt fortumlet sparker hun til pappeskene for å få dem vekk fra flammene. Hun treffer det ene beinet til benken, slik at hele benken rister. En diger og tung eltemaskin faller ned på henne. Smerten er stor i den ene leggen.

Nå begynner brannalarmen i rommet ved siden av å ule. Det hører med til historien at eieren av bygningen for noen år siden fjernet røykdetektoren på rommet med ovnene, fordi den gikk hele tiden – på grunn av varmen og dampen som slippes ut av ovnene når man åpner dem. Eieren av bygget har ikke villet kjøpe sånne røykdetektorer som er tilpasset denne type rom.

Synnøve stavrer seg på beina og løper ut. Mobilen ligger igjen inne. Hun er i sjokk og vet ikke hva hun skal gjøre. Hun roper «HJELP!», men klokken 6 om morgenen er det enda et par timer før det kommer andre på jobb i bygningen.

Når brannmannskapene har kommet og begynt å slokke, kommer eieren av bakeriet. Han har fått varsling på mobiltelefonen sin om at brannalarmen går. Han løper bort til Synnøve og ser at hun er skadet. En halvtime senere sitter hun på en undersøkelsesbenk på legevakten og blir behandlet av en lege og to sykepleiere.

Dette skjer hver dag

Hvis du synes de to eksemplene over høres for utrolig ut til å være sant: Dette skjer hver dag. Kanskje ikke helt sånn som det er beskrevet over, men én eller annen plass i landet vårt står en nyansatt, ivrig og dyktig medarbeider og jobber med en maskin som han ikke har fått god nok opplæring på. I en virksomhet der han ikke kjenner rutinene for hva man skal gjøre når noe går galt. Kanskje han til og med heter Ole (det er jo et ganske vanlig navn). Og kanskje denne Ole «skal bare». Kanskje han vil fikse et problem kjapt fordi han føler at han har dårlig tid. Og kanskje Ole får skriftlig advarsel og påpakning fra sjefen sin fordi han ikke gjorde det han skulle ha gjort i den situasjonen som oppsto.

Og historien til Synnøve er også hentet fra virkeligheten (ja, slik som Ole sin historie). Only the names have been changed to protect the people who were involved, som det står å lese i rulleteksten på slutten av Hollywood-filmene.

For Synnøve sin del, så skal det selvsagt tilføyes at ting gikk galt allerede før opplæringen: Virksomheten (altså bakeriet) skulle ha kartlagt risikoforholdene, og da skulle man ha identifisert farene ved å bruke skjøteledninger på strømkrevende maskiner og det å ikke ha røykdetektor i rommet med ovnene. Dette er et eksempel på manglende systematisk HMS-arbeid.

Hvordan skal din virksomhet unngå slike hendelser?

Det høres sikkert enkelt ut – og det er enkelt – at løsningen er: Opplæring, opplæring, opplæring. Det koster. Men det er verdt det. Og det er pålagt. Det er et krav. I arbeidshverdagen føler vi gjerne at vi ikke har tid til sånn opplæring og HMS og sånt, men gevinsten er enorm.

I tillegg til opplæring, er det ett moment til om er pålagt: Dokumentasjon! Ja, for opplæringen skal ikke bare skje – den skal også dokumenteres. Det er som en veldig klok person sier til meg hele tiden:

Det som ikke er dokumentert, har ikke skjedd.

Det er faktisk ikke godt nok å gi verdens beste opplæring, så lenge den ikke er dokumentert.

Når Ole og Synnøve blir avhørt av politiet (ja, for politiet tar avhør av de som er involvert i slike hendelser), og når Arbeidstilsynet intervjuer dem for å komme til bunns i hva som har skjedd (ja, for det er noe Arbeidstilsynet garantert vil gjøre i sånne situasjoner), så blir Ole og Synnøve spurt om hvilken opplæring de har. Og når Ole sin arbeidsleder, og bakerieieren som Synnøve jobber for, blir kalt inn til avhør og intervju, så blir de bedt om å legge frem dokumentasjon på opplæringen som er gitt til de ansatte. Dokumentasjonen skal inneholde informasjon om tid, sted, varighet, omfang, hvem instruktøren var, og så videre, og så videre.

Mange virksomheter har en perm – enten på papir, eller på en datamaskin – der det ligger en hel masse mål, planer, prosedyrer og varslingsrutiner, samt mye mer. Bra greier, helt sikkert. Men det hjelper så lite hvis de ansatte ikke vet om det.

Hva blir konsekvensen av slike hendelser?

I de to tilfellene over, hadde hverken Ole eller Synnøve fått tilstrekkelig opplæring som gjorde dem bevisst på de ulykkes- og faresituasjoner som kunne oppstå. Jeg skal gjenta det jeg skrev i begynnelsen av dette innlegget:

Arbeidsmiljøloven stiller krav om at arbeidstakerne skal gjøres kjent med ulykkes- og faresituasjoner som kan være forbundet med arbeidet. Arbeidstakerne skal ha nødvendig opplæring, øvelse og instruksjon for å kunne utføre jobben sin på en sikker måte.

Avsnittet over er hentet fra Arbeidsmiljøloven § 3-2, som omhandler «Særskilte forholdsregler for å ivareta sikkerheten». Det er arbeidsgivers plikt å sørge for at arbeidstakerne får denne opplæringen.

Konsekvensen av slike hendelser kan bli at virksomheten – eller til og med enkeltpersoner – blir straffet. I alvorlige saker, der ulykker på en arbeidsplass har ført til – eller kunne ført til – store skader på mennesker og/eller verdier, har bedriftseiere fått fengselsstraffer.

Da er det mye bedre å stikke fingeren i jorden med én gang – og sikre god opplæring til de ansatte. Det er vinn-vinn – både for virksomheten, for de ansatte, for kundene, for omdømmet, og for samfunnet.

Hvis du vil ha hjelp til å lage gode rutiner for opplæring, så kan vi i Einang Safety hjelpe deg. Er det noe vi brenner for, så er det at alle skal ha en god og trygg dag på jobben. Kontakt oss på [email protected] eller ring oss. Karine treffer du på tlf. 416 69 188, og meg (Paul) treffer du på tlf. 932 97 784.