I dag serveres opplevelser, fortellinger, ulykker og tragedier rett inn i våre hjem via internett, TV, radio og ikke minst: sosiale media.
Når en krise oppstår må vi, i tillegg til selve krisehåndteringen, også håndtere media og informasjonsstrømmen. Media vil ha så mye informasjon som mulig – så fort som mulig. De vil gjerne finne syndebukker, noen å skylde på – mens du som krisehåndterer er mer opptatt av å sikre beredskapsverdier som liv, helse, miljø, materielle verdier og omdømme.
En vanlig definisjon på en krise er at det er «en alvorlig trussel mot de grunnleggende strukturene eller de fundamentale verdiene og normene i et system, som under tidspress og høyt usikre omstendigheter nødvendiggjør kritiske beslutninger». Og midt oppe i en slik situasjon må vi ofte forholde oss til pågående journalister som kanskje ikke forstår hva som foregår, som gjerne ikke forstår hva du forsøker å fortelle, eller som vrir og vender på informasjonen – slik at det du som krisehåndterer prøver å formidle kommer ut på feil måte. Media er ofte omtalt som «krisen i krisen», nettopp fordi media bidrar til å skape ekstra stress- og usikkerhetsmomenter for krisehåndtererne.
Samtidig kan media være en uvurderlig støtte i en krise, for de kan nå ut til mange mennesker med viktig informasjon. Media kan for eksempel varsle publikum om fare og be dem om å evakuere. Media kan også viderebringe ditt budskap – til mange mennesker.
![]() |
Journalister kan oppleves påtrengende. De vil gjerne vite «ALT». Men de kan også være din beste støttespiller under en krise. |
Når en krise oppstår i din virksomhet, er det viktig at du vet hvordan du skal formulere deg når media tar kontakt. Kriser kan velte både omdømme og økonomi, og nettopp derfor må virksomheten være bevisst på hvilket budskap den kommuniserer ut. Dersom det for eksempel har vært en storbrann på en industribedrift og en medarbeider er stygt forbrent, så gjør direktøren dårlig figur hvis han starter pressekonferansen med å forklare at bedriften har forsikringer i orden og økonomi nok til å tåle krisen. Ufølsomme utsagn blir nemlig aldri glemt. Det å legge skylden på andre, som eksempelvis systemer eller foregående ledere, kan også bidra til at en kommer uheldig ut. Dersom media og allmennheten mister tilliten til deg allerede i første omgang, skal det vanskelig gjøres å rette opp inntrykket. Derfor må kommunikasjonsstrategien, og vår håndtering av media, være riktig og gjennomtenkt. Den kan få langvarige konsekvenser – både positive og negative.
Når krisen oppstår er det for sent å planlegge. Ha alt klart på forhånd! Hvem uttaler seg til media i en krisesituasjon? Dette bør være en person som ikke har vært direkte involvert i hendelsen (vi kaller heretter denne personen for «talsperson»). Hvem sørger for at talspersonen har alt han/hun trenger av informasjon om krisen (det er dumt å stille på pressekonferanse uten å vite hva som foregår)? Hva skal vi si til media? Ja, akkurat dét er selvsagt ikke lett å forhåndsplanlegge, for først må jo krisen skje, men der fins noen gylne regler for krisekommunikasjon og mediehåndtering. En viktig regel er at du skal vise sympati og omsorg for berørte parter (dette er lett å føle, for hvem bryr seg vel ikke om sine ansatte eller kolleger? Men det er ikke alltid lett å huske å formidle det når en står midt i krisen – med X antall kameraer og blitser opp i fjeset). I eksempelet i avsnittet over, der det har vært storbrann i en industribedrift og direktøren begynner pressekonferansen med å fremheve bedriftens gode økonomi og forsikringsordninger, vil media (og publikum!) henge seg opp i at han ikke først omtaler den skadde medarbeideren. Hva betyr vel penger og forsikringspoliser når en fabrikkarbeider ligger stygt forbrent etter en brann i fabrikken? Hvis direktøren hadde begynt pressekonferansen med å rette noen tanker til den skadde og hans familie, samt de dyktige kollegene som fikk reddet den skadde ut og i sikkerhet, så ville stemningen vært en helt annen! Da ville direktøren fresmtått som en sympatisk sjef som tok sine ansattes sikkerhet på alvor. Han kunne godt ha fortsatt pressekonferansen med å fortelle at bedriften hadde god økonomi og forsikringene i orden, men da ville pressen ha oppfattet det som at han forsøkte å berolige ansatte og lokalsamfunn med at jobbene deres var trygge. En enda mer omsorgsfull direktør, med andre ord. Først viste han medfølelse med den tilskadekomne, og så forsikret han om at bedriften skulle bestå, slik at ingen ble arbeidsledige. Dét er et godt budskap det!
Ingen kriser er like. De krever derfor ulik informasjonsdeling. Nedenfor følger en del råd og tips som kan bidra til å lette mediehåndteringen i en krisesituasjon. Husk å tilpasse dem til nettopp din virksomhet!
Talspersonen som velges bør:
(Første gang man skal stå foran et presskorps og uttale seg, blir man fort klam i hendene. Nøkkelordet er forberedelse. Vi velger å tro at damen på bildet har stått foran et kamera før – men hun har garantert forberedt seg grundig).
Alt i alt kan god mediehåndtering oppsummeres i følgende tre punkter:
Neste uke kan du lese om «normaliseringsfasen» etter hendelser.
50% Complete
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.