Det er jo alltid de samme som er sjukemeldte gang på gang....

hms ledelse Jan 29, 2019

«Det er så typisk! 

Vi andre driver jo ikke og sykemelder oss hele tiden, men det er allikevel VÅR avdeling som skiller seg ut som versting med høyt sykefravær»

 

Jeg fikk en mobiloppringing fra en vi kan kalle «Anne».

Anne er en av de som har blitt sykemeldt igjen og igjen. Da var det ekstra vondt å sitte på et personalmøte og høre en nær kollega si dette. 

 

 

Det skjønner jeg godt. Selvfølgelig er det vondt. Som Anne sa til meg på telefonen: «Skjønner hun ikke at det er slike kommentarer som gjør at det tar kortere og kortere tid mellom hver gang jeg får en knekk? Det er slike kommentarer som gjør at jeg føler meg som en som ikke får til noen verdens ting? ... Som gjør at jeg føler meg som en skikkelig taper?»

 

Anne hadde ikke sagt noe der og da på personalmøtet. Hun hadde blitt så paff, og hun følte seg så forferdelig dum. Hun hadde bare sittet der og kjent at hun ble glovarm i ansiktet og svimmel i hodet.
Å ikke respondere, hadde nok vært en reaksjon mange av oss hadde valgt om vi var i Anne sine sko.

 

Anne og jeg snakket om hvordan Anne hadde det nå. Vi snakket om sykefraværet hennes. Fraværet er grunnet i depresjon og angst. Det er ikke noe som synes utenpå. Det er ikke et fravær man skriker høyest om. 

 

En slik tankeløs kommentar kan være det som vipper den som sliter av pinnen (igjen)... 

 

Det er uvitenhet som ofte fører til at slike kommentarer dukker opp. Vi vet ikke nok, og vi er ofte så altfor flinke å feie for andre sin dør – og glemme vår egen.

 

Anne sin kollega hadde forhåpentligvis ikke kommet med en slik kommentar dersom hun hadde visst hvordan det er å være Anne når dagene er tunge. Anne sliter med noe usynlig. Noe som involverer hverken bandasje eller gips.

 

Vi ble enige om at Anne skulle snakke med sin leder. Be lederen ha «usynlig smerte» på agendaen på et personalmøte. På den måten kan det kan bli en åpenhet og forståelse for hvorfor noen må ta en «pause» innimellom. Bedriftshelsetjenesten som Anne sin arbeidsplass var tilknyttet vil kunne være gull verdt å ta med på et slikt personalmøte.

Det er jo ikke slik at alle som sliter med angst og depresjon på død og liv må være sykemeldte, la det være klinkende klart.

La det også være klart at jeg hverken er lege, psykolog eller spesialist i denne type smerte. Det er personer med slik kunnskap som kan gi Anne faglige råd. Jeg kan gi henne råd knyttet til kommunikasjon og samarbeid på jobben, knyttet til hennes utfordring. Knyttet til hennes smerte. 


Når Anne har det vondt, har hun det veldig vondt. Da kan hun ikke være på jobben. Anne jobber med barn, og en uvitende kollega kunne kanskje sagt at Anne fint kunne hatt kontordag i stedet for, om det var så vanskelig å gjøre den «vanlige» jobben. Men det er ikke slik det fungerer når Anne er nede, når Anne kjemper mot seg selv.... 

 

 

Det er nettopp slik uvitenhet Anne nå vil snakke med sin leder om. Være åpen om. Det er ikke det at Anne er arbeidssky. Hun elsker jobben sin! Hun elsker barna som gir henne så mye energi og glede. Hun er glad i kollegaene sine på avdelingen. Men Anne sliter med en vond angst. Noen ganger blir hun så full av innvendig smerte at hun må kjøre langt for å handle inn til middag. Hun tør ikke handle på nærbutikken. I stedet for setter hun seg i bilen og kjører over 40 minutter for å handle til seg og sine. ...Og vi tror at Anne «leker butikk»??

Noen dager er livet så mørkt for Anne at hun ikke ser noen lyspunkter. Hun føler at hun er til bry for sine egne der hjemme, og for dem på jobb. Andre dager er bedre. Slike lyse dager, uker og måneder gjør at skuldrene hennes er senket. På slike lyse dager gleder Anne seg til å gå på jobb. Det var en slik lys dag Anne hadde den dagen hun deltok på personalmøtet... Når den uvitende kollegaen kom med sleivsparket sitt. Sleivsparket som fikk Anne ned i knestående igjen. Nok en gang.

Nå håper jeg inderlig at personalmøtet der temaet skal være «usynlig vondt» (som Anne sin angst er) vil gjøre alle på avdelingen mer opplyste. Og forhåpentligvis tar de det med seg hjem til sine. Til sine omgangsvenner, og til sine familiemedlemmer.

 

 

Om vi klarer å unngå en slik uvitende kommentar her og der, kan det være det som gjør at slike som Anne har senkende skuldre litt lenger neste gang. Og så litt lenger gangen etter der igjen...

Er et slikt tema noe dere tar opp på deres personalmøter? Hvis ikke: Hvorfor ikke starte med blanke ark i 2019? For dere som er tilknyttet en bedriftshelsetjeneste, kan det kanskje være en ide å søke råd hos dem når det gjelder hvordan en skal gå frem?

Ellers så er det dette med å være medmenneske – rett og slett. Prate rundt temaet... Stille spørsmål som: «Hva ville vi gjort om det var en hos oss som hadde det vondt? Hvilke sleivspark skal en holde seg for god til å komme med?»

Lykke til! Jeg er spent på å høre om andre arbeidsplasser enn Anne sin hiver seg rundt og tar opp temaet...

 

 

Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.